UTDRAG FRA ”NORD-NORSK DAGBOK”
AV JOHANNES MARTIN HENNIG
KALVIK MAI-JULI 1944
Oversettelse og innledning av Frits Odd Kvarum
Fra venstre Erdmute,
Heinke, Johannes Martin Hennig og Johanna.
De fleste sørfoldværingene har sikkert hørt om tyskeren Johannes Martin
Hennig som var soldat i Salten, mest i Sørfold, i vel ett år på slutten av
2.verdenskrig. Mange av oss kjenner også til at han skrev dagbok og tok en
masse bilder under Norgesoppholdet, men jeg antar at få har lest de mange
hverdagsbetraktningene han fikk ned i flere dagboknotater. Og det vil jeg gjøre
noe med i dette innlegget.
Den såkalte dagboka skrev Hennig i tidsrommet mars 1944 til august
1945, altså fra han og kompaniet hans forlot Tyskland og til han var heime
igjen i Hamburg. Boka omfatter, ved siden av dagboknotater, også brev til kona
og barna. Og sjøl kalte han denne ”Nordnorsk dagbok”, med undertitlene
”Banebygging i retning Narvik”, ”Landskap” og ”Det militære”. Som antydet har
mange sørfoldværinger sikkert litt kjennskap til noe av det Hennig skrev i
dagboka, da det er blitt gjengitt en del av innholdet i tidligere årbøker for
Sørfold, delvis i Menighetsbladet og noe i lokalavisa. Bilder som han tok er
også vist på utstillinger og noen i de nevnte trykksakene. Sjøl oversatte jeg,
på oppfordring, noe av det mest dramatiske Hennig skildret, nemlig affæren der
russerfanger overvant de tyske vaktene og tok kontroll over skøyta de var om
bord i. Dette er å finne i ”Årbok for Sørfold 1990”, ennå mens mange eldre
husket denne episoden. Hennig kalte fortellingen ”Flukten”.
Senere har jeg fått god kjennskap til hele innholdet i boka da jeg
oversatte alt i ”Nordnorsk dagbok”. Men her passer det for øvrig å fortelle at
forlaget ” Det Norske Samlaget” i 2002 gav ut ei bok som bygger på den samme,
oversatt av forlagets egne oversettere. Denne har tittelen ”En tysk soldats
dagbok fra krigen i Nord-Norge”. Boka kan kjøpes på bokhandel, og kanskje har
noen som kommer til å lese dette, allerede kjennskap til denne boka. Jeg har
sjøl lest nøye gjennom boka, og jeg er tilfreds med innholdet i det som angår
krigens gang slik Hennig oppfattet denne. På den andre siden er det svært mye
som er utelatt sammenlignet med Hennigs fullstendige manus. Boka er på ca.190
sider mens det han selv skrev omfatter 339 sider. Og det meste av det som
mangler handler om det han opplevde i hverdagen.
Personlig mener jeg at mye i disse hverdagsskildringene er både gode og
interessante, og har stor kulturhistorisk verdi. Dessuten, hvor mange utgitte
bøker om krigen i Nord-Norge har skildret de tyske soldatenes egne opplevelser
i denne tragiske situasjonen de var i?
I Hennigs dagboknotater får man rikelig anledning til å føle Hennigs
frustrasjoner, gleder og sorger. Kanskje virker enkelte skildringer vel
detaljerte og ganske kjedelige, men stort sett er dette leseverdig. Så jeg har
funnet ut at det nå er på tide å presentere noe av det han skrev om hans
dagligdagse opplevelser fra oppholdet i Sørfold, der han i hovedsak oppholdt
seg i tidsrommet mai 1944 og til en gang i juni 1945.
Hennig var på flere steder i kommunen, men mest i Kalvik og på Mørsry.
For meg var det naturlig å ta utgangspunkt i Kalvik, hvor han først var
plassert. Men det blir bare ”en smakebit” på hans skriverier i Kalvik. Jeg har
valgt å ta med noen av de første notatene hans derfra. Der kommer det tydelig
frem hva som berørte ham mest ved oppholdet i Nord-Norge. Jeg vil derimot knapt
gjenta noe av det som er skrevet i boka ”En tysk soldats dagbok”. Ei heller det
som jeg skrev Årboka i 1990.
Så til slutt i denne orienteringen nevner jeg at min
oversettelse ble handskrevet, men for noen år siden ble det meste av dette
dataskrevet av ansatte ved Salten Museum, avd. Sørfold og Fauske. Det er jeg
svært takknemlig for! Data ligger der fremdeles, og jeg ønsker å si stor takk
til Finn Rønnebu som tok seg tid til å kopiere alt i
oversettelsen som omhandler Kalvik.
Utdrag fra ”Nord-Norsk
Dagbok”:
Familien Hennig. Datteren Erdmute (helt til venstre) skrev i
Årbok for Sørfold 2008, s. 25-26,
artikkelen ”Mens far var i Norge”.
Kalvik, 11.05.1944
Det
er kvelden etter en vill dag, vill med hensyn til arbeid, og likevel står
overintendanten stadig vekk ved sida av meg, og jeg må passe på at han ikke
leser over skuldra mi. Nå klokka halv ti på kvelden må jeg sannelig ha gjort
nok, og det har jeg nettopp sagt fra om. Dersom jeg ser bort fra dette, var
dagen vidunderlig, med blant annet en herlig båttur langs fjorden i dag tidlig,
der vi ennå var nokså aleine. I sin lange historie har fjorden sikkert ikke
sett så mange skøyter som tilfellet er nå i tyskertida, dog var det absolutt
stille hele tida mens vi var på fjorden, denne lå der så ensom og uberørt.
Gjennom
blått og hvitt, sånn så det ut når det hvite landskapet vi passerte speilet seg
i den blå sjøen, kjørte vi inntil vi etter omtrent to timer fikk se noe
fordunderlig: en grønn dal åpnet seg plutselig foran oss. Det var så
bemerkelsesverdig og så overraskende at vi sperret opp øynene.
Bakken
der hadde allerede noe grågrønt over seg, for under og mellom gulnete og
vissent gras, som er vanlig på foråret, kunne man tydelig se noe saftig og mer
grønt som var i ferd med å spire. En så intensiv fargelegging som den man var
vitne til der, kunne man knapt tro fins i denne landsdelen.
Før
vi la ut på denne turen, måtte alt kjøkkenutstyr som var beregnet både på
tyskerne og fangene bli overtatt og kontrollert av meg. Inventar og
spisebestikk måtte telles, og nå i kveld måtte jeg til og med skrive listene.
I
mellomtiden var kokken blitt bedt om dra av gårde på grunn av et dødsfall, mens
den nye ikke hadde lyst til å bestemme om hva han kunne koke i morgen, så jeg
måtte bestemme dette. I tillegg kom det russere og ville vite hva de ville få i
morgen. For om de fikk vite dette, kunne de forberede morgensuppe og legge
klippfisken i bløt. Mengden de skulle ha måtte man bare taksere, ettersom ei
vekt mangler. Jeg hadde heller ikke noen som kunne gjøre dette, fordi den andre
enheten skal dra først av gårde i morgen tidlig. Dessuten måtte jeg vandre
mellom flere bygninger. Men hver gang jeg gikk fra en bygning til en annen,
kjente jeg meg fanget av dette vidunderlige og av stemningen i det stadige
skiftende landskapsbildet. Jeg fikk en følelse av at jeg så for meg hele
Foralpene med Zugspitze og Watzmann akkurat der
fjellet dukker opp av sjøen. For meg virket nok disse fjella enda hvitere, dog
kan man ikke komme fra det faktum at de er inndelt i en front, som er mørkere,
og topper som er fullstendig snødekt. Jeg har valgt å benevne fjella her for
”Foralpene”, fordi de vekker erindringer, de er så i overensstemmelse med det
jeg kjenner fra Tyskland. Når de så jamt over er lavere enn fjella lengre bort,
er det ikke så rart at jeg finner navneforbilder i Tyskland.
Framfor
føttene mine ser jeg et skar, på hver side av dette er det brune klipper, og
disse begrenser det hele. Om man kikker mot sola i sør der det virker grønnere
på grunn av spiringen, vil man oppdage et par maleriske gamle, norske tømmerhus
og - skur. De ble nok bygd av stokker som var rå, og taka er tekt med grastorv.
Fargene på husa er forvitret, tømmeret er bleiknet på grunn av alder, og det er
sprekker i dette. En lang og malerisk gangsti fører inn i dypet av bildet.
På
den andre sida ligger russerleiren. Husa har hvelvede tak, og de er giftgrønne,
men på grunn av en viss forvitring er fargene allerede mindre skarp. Leiren
ligger i et bakkelandskap der det fins en masse store steinblokker, og marka er
fortsatt grågul, ja delvis snødekt. Overfor leiren stiger bratte fjell til
værs, fremdeles er det mye snø i dem - så dette er skyggesida. Oppe på
fjellryggen, knapt synlig, beiter et par reinsdyr. Det er svært malerisk her,
jeg har aldri sett en slik opphopning av motiv!
Da
jeg hin gang møtte opp for å studere i Tübingen, traff jeg helt tilfeldig Paul
G. Johannsen. Og hva skjedde her? Jo, før mat i går stod plutselig den samme
personen og jeg sjøl rett overfor hverandre ved bardisken.
Man
må kunne si at det var et like usannsynlig møte som den gang i Tübingen. Her er
han sanitetssoldat, og vi kommer sikkert til å se hverandre oftere heretter.
Natt til i dag sov jeg på ”hans” rom, om man kan si det slik, når man i hæren
opplever at ca. 12 mennesker må ligge på samme rom. Vi sov sågar ved sida av
hverandre, begge i overkøya.
12.05.1944
Kjære
Anne! I dag kom det endelig post igjen, jeg har vel ikke fått noe på tre uker.
Årsaken kan enten være at den eneste veien i området er sperret på grunn av
mildvær, eller at skipene blir mye forsinket på grunn av fiendefaren. I tillegg
ligger staben nå langt unna, og det forsinker sikkert også tilsendingen. Til
sist er det slik at den postbåten som anløper stedet her, går forbi oss om
ettermiddagen på tur til kompaniet, og kommer først tilbake til oss neste
morgen. Dersom det hadde vært annerledes, så kunne båten som anløper på
tilbaketuren tatt med svarbrev allerede da, men nå må vi i stedet vente i tre
dager til den neste kommer. Kameratene fra Russland sier at posten deres neppe
har vært lenger underveis enn vår. Da man opplever dette slik, lengter man
overhode ikke hjem til Russland, og det uten unntak. For dem og for oss må det
nok skrives en spesiell beretning, og den må lyde mye annerledes enn den gjengse
oppfatningen som har rådd hittil. Kort og ille: i dag kom posten som ble
stemplet i Hamburg den tjuende april. Jeg fikk nå langt på vei aller mest, og
jeg frydet meg veldig over alle hilsningene. Men ble igjen rystet over
dødsmeldingene. Når vil egentlig alle mordene ta slutt?
Vet
du hvor jeg sitter og skriver? I ei såkalt finnebrakke, hvor matforsyningene
til mange russere er lagret. Jeg står for utdelingen til russerne, og det betyr
også at jeg regner ut hvor store porsjoner de skal ha, og en hyggelig
arkitektstudent fra Moskva er hjelpesmann for meg. Han står for oppveiingen og
for den direkte utdelingen til kameratene.
Vi
har et ganske kameratslig forhold. Dessverre utmatter dette forholdet min
driftighet, ettersom det tar mye tid og det krever bokføring.
Kommer
jeg til å beholde denne stillingen ut juni, så melder jeg meg snart på et kurs
for tolken. Jeg overveier dette allerede nå, likevel vil jeg nok først se om
jeg får perm i overskuelig framtid, eller om denne nå er forsvunnet, eller
blitt forskjøvet for lang tid framfor. Selv om det er pent her, får ikke min
arbeidsomhet nok tilfredsstillelse. Stillhet får man neppe, og årsaken til
dette er først og fremst en meningsløs papirkrig, i denne er dette kompaniet
spesielt aktiv. Så jeg er beskjeftiget til langt på kveld og får knapt
anledning til å besøke rommet mitt, selv om Ivan holder det deilig varmt hele
dagen. Den som er skyld i dette, er kommandersersjanten - kalt Fewen blant oss
-, som roper til meg så fort jeg kommer inn på rommet mitt. Når han er på
siderommet, der han bor, er det bare en trevegg som skiller oss, og da hører
han det med en gang så fort jeg kommer inn. Det hele er så meningsløst,
ettersom dette er det skjønneste landskapet som man kan tenke seg, om man vil
ha ro i sinnet og komme til seg sjøl. Allikevel har han allerede ropt på meg
tre ganger i kveld - eller kanskje mer -, nå roper han nok en gang. Det virker
i høyeste grad forstyrrende, for jeg får ikke den roen som jeg kunne ønske, selv
om vi verken har radio eller aviser og derfor også er adskilt fra de store
verdensbegivenhetene. Her skulle jeg så gjerne fått lov til å være sammen med
dere for en stund. Riktignok blir mye av denne skjønnheten rett og slett
ødelagt som et resultat av det arbeidet vi gjør. Meningen er at det skal bli
lettere for dem som kommer hit etter oss. Jeg er altså kjøkkenbokfører,
regnskapsfører og ansvarshavende for skrivestua i en og samme person. Til alt
dette var hele fem personer tidligere beskjeftiget. Eneste fordel for meg er at
jeg har mitt eget rom og slipper vask av sengetøy, men jeg må finne meg i at
jeg må ligge hardt. Men Ivan er nærmest moderlig i sin omsorg for meg.
I mai 1944
Kjære
barn, dere har hjertelig gledet meg med alle breva. Nå vil jeg for en gangs
skyld fortelle dere litt om hva jeg gjør her - Hver morgen våkner jeg allerede
svært tidlig, for her er det slik at natta ikke lenger er mørk, hele natta er
tvert imot lys. Derfor sover man dårlig, men jeg hentet meg i dag en ødelagt
sekk som jeg vil henge for vinduet om natta, dermed vil det bli mørkere på
rommet mitt. Klokka fem brøler så noen:” Stå opp” men jeg blir liggende, fordi
jeg ofte må arbeide lenge om kvelden. Det er heller ingen som sier noe om
dette. Men jeg kan likevel ikke sove mye da, for det blir mye støy, også er det
så lyst. Klokka seks kommer Ivan, en russer, som rydder på romma til
kommandersersjanten og meg. Han legger også litt i ovnen på romma slik at den
kan varme litt der. Hver dag undres jeg meg igjen og igjen over at en ung
tjueåring, som er bonde, kan handle så lett og forsiktig. Alexander, min russer
i Bodø hvor jeg var tidligere, var også på denne måten. Sjelden er jenter,
eller damer, i Tyskland så forsiktig. Når Ivan skal kaste kull i ovnen, slik
som også Alexander gjorde når han skulle fylle kull i beholderen: da merker man
alltid at de nok må tenke: ”vær forsiktig, ikke forstyrr”. De setter også vann
på ovnen for at det skal bli varmt og kan brukes til vask eller barbering, og
kaffe som de har hentet til oss. Så står jeg opp, vasker meg ordentlig og
spiser tre brødskiver med smør, mange ganger med kunsthonning eller syltetøy -
av en eller annen sort -, til slutt får vi nypemarmelade. Ofte faller likevel
frokosten bort for meg, for eksempel når noen vil ha noe gjort av meg i all
hast. Dernest går jeg når det er postdag som i dag altså - tre ganger i uka -
og bringer posten fra vårt kompani til et annet kompani. Kameratene har først
levert sin post til meg. En person fra nevnte kompani overtar alt jeg har med
meg og bringer posten ned på kaia hvor postbåten legger til, venter der til
denne kommer og leverer posten om bord og får der også med seg den nye posten
til oss.
Jeg
er enn så lenge på kjøkkenet vårt og gir kokken for eksempel ni skålpund erter,
så vel som makaroni, fem bokser kjøtt og mange andre ting, slik at han kan
forpleie oss, og 236 sigaretter. Så går jeg til proviantbrakka. Jeg skal besøke
en russer der som passer på lageret. Han roper ”Wassilÿ”,
den unge tolken, en mann fra Moskva, som studerer husbygging. Han kommer sammen
med to kamerater, og da regner vi ut hva jeg kan gi fra meg i dag, og russerne
tar dette med seg, slik at man kan koke middag til alle russerne. Deretter
møter jeg et par mennesker til som skal besørge at trillekjerrene kommer fram,
og på et annet sted henter vi også halvannet fat med surkål og mange poteter.
Den som går bak ei slik kjerre skyver, slik som man gjør hos oss, men foran
denne går også en annen person, og denne haler samtidig, fordi det er så bratt
der de må gå oppover. Bak på ei slik kjerre er det også to bremser - og
utløsningspinner, for da kan man bremse nedover. Store steiner og myraktige
steder finner man med korte mellomrom på denne kjerreveien, og alt dette er
gjerne til stort hinder. Når vi går forbi huset vårt - ei brakke -, spør Ivan
om jeg ikke kommer tilbake snart, for han vil holde rommet mitt herlig varmt.
Men jeg må fremdeles være til stede til margarinen og brødet er fordelt, og jeg
må skrive ned i mine bøker hva vi har brukt. Kanskje kan jeg i tillegg bli
hentet ut derfra av noen når for eksempel overintendanten vil snakke med meg i
telefonen.
I
mellomtida er klokka blitt elleve, jeg går til rommet mitt. Da roper Fewen til
meg og sier at tre syke russere må på lasarettet. Jeg må skrive ut bevis for
dem, slik at de kan få forpleining på turen til lasarettet, og det samme for de
soldatene som skal følge dem dit.
Deretter
går jeg for å spise. Men jeg setter meg ikke ned i det spiserommet som er
beregnet på oss alle, derimot spiser jeg aleine på kokkerommet fordi jeg
akkurat da vil ha ro. Når jeg har spist, henter jeg inn de listene som viser
hvem som er til stede, hvem som har perm og hvem som er på tur tilbake fra
perm.
Nå
vil jeg gå til rommet mitt, eller til det som Paul G. Johannsen bor på. Han har
fem barn, og med hans kone leikte jeg da vi var små, slik som dere leiker med
Hanna Grewe. Hos Paul Johannsen legger jeg meg ned på ei tom seng, selv om han
ikke er der, og dersom ikke radioen står så høyt på, så sover jeg til klokka
to. Der finner ingen meg. Klokka to begynner jeg på igjen: Lister må skrives,
mange ting må avtales, jeg må spekulere på hva slags matvarer vi må hente. Det
kan man bare gjøre hver fjortende dag, og det betyr videre at man må passe godt
på, slik at ikke noe blir glemt. Akkurat nå må vi for eksempel spise alt uten
salt, fordi at de som var her før, ikke lot noe salt ligge igjen etter dem.
Deretter må jeg ta meg av russerne som vil ha klippfisk til middag i morgen,
veie opp fisken eller dele ut sytråd, eller jeg må skrive noe for Fewen. Så jeg
er glad når jeg kommer så langt sånn litt før fem, at jeg kan ta meg en kopp
kaffe. Varm kaffe står da på ovnen, og Ivan fryder seg når jeg sier ”karosch”. Det betyr: ”Du har gjort det godt for meg”.
Rommet er reint, han pusser også skoene mine. Så viser jeg ham bilder av dere,
han spør om hvor gamle dere er og sier :”Fruen ler”.
Dette sier han når han ser bildet der mamma ler så hjertelig. Det neste han
gjør, er at han kommer med et par skrellede poteter, som han vil at jeg skal
steike til meg sjøl. Ved denne anledningen smiler han over hele det breie
fjeset.
Så
må jeg ta meg tid til å samtale med de andre underoffiserene, en gang er det
den ene, en annen gang er det kanskje en annen, som kommer inn på rommet mitt,
fordi han kjeder seg og vil prate med noen. Men på nytt må jeg ut for å få tak
i ei skøyte som kan ta meg med klokka seks tidlig i overmorgen og hente
matvarer. Da vil vi trenge hele dagen til dette. Før denne anledningen må jeg
også undertegne en bestillingsseddel som kan gi oss tjue nye vaskebørster. Nå
er det nemlig slik at vi bare har såpass mange at ti personer må dele på en
børste.
Nå
ja, det er for lengst kveld, og Fewen roper og sier at jeg må ut klokka elleve
i kveld og klokka halv fem i morgen tidlig, for å kontrollere vaktpostene. Så
jeg sørger for at jeg blir vekket til rett tid for å kunne gjøre dette - og jeg
tenker: nå vil jeg ikke gjøre mer i dag, men i stedet vil mine barn få et brev,
og jeg sørger for at dere får et sånt.
14.05.1944
Kjære
kone. Det er søndagskveld klokka ni, og bortsett fra en kort halvtime i
ettermiddag, men dog avbrutt to ganger, er dette det eneste rolige øyeblikket
jeg har hatt i dag. I dette ene øyeblikket vil jeg benytte anledningen til nok
en gang å småprate med deg. Det er en vanære og det ergrer meg at jeg ikke har
fått tid til å ha det roligere på en søndag.
Men
det har altså ikke gått, ettersom jeg i morgen skal ta imot matvarer, og det er
mange forberedelser som må gjøres på forhånd. De to timene som jeg planla å ha
fri på formiddagen, bela Fewen til maskinskriving. I redsel for at noe skulle
skje en eller annen gang, så fant han tydeligvis ut at man sikrer seg
tilstrekkelig når man gjør noe på en sånn måte, og resultatet blir selvsagt at
papirkrigen i hæren blomstrer så rent uforståelig. På denne måten er det verre
her enn i Bodø hvor Paulsen stadig greide å forhindre mye og mangt, ettersom
han ganske enkelt bare lo av oberstløytnanten. Men kompanisjefen, som er
overordna kompetent i vår situasjon, er enda mer nøye, fordi han er dummere og
samtidig svært innbilsk. Heldigvis oppholder han seg ikke her, men han vil
derfor ha alt skriftlig, han vil aller helst ha hver sak belyst fra
forskjellige sider.
Resultat:
tidsbruk, krefter og materialforbruk. Samtidig skulle man så gjerne hver time
ha hatt mulighet til å skildre et landskap som hele tida synes å fornye seg.
Rett
nok har dagen i dag for det meste vært tilslørt av vårlig regnvær, akkurat nå
er også fjella i det fjerne på det nærmeste dekt, slik at man får fornemmelsen
av at man kan se det vide havet langt der ute.
I
ett øyeblikk synes det som om at skyene leiker seg med de nederste kollene, i
neste stiger de snøhvite oppover i fjella, likevel er ”Jugspitze”
(Red.: Hennig sammenligner sannsynligvis Korsviktinden med et fjell i Alpene)
lett synlig. Og den skjulte sola legger en sølvglans på sjøen i det fjerne, og
nå begynner det også å bli grønt lengst nede på bakken nedenfor meg, eller på
beitemarken. Til og med på disse står det et par typiske norgeshus, og foran
ett av disse beiter en ung, nesten voksen, liten og rund hest.
Jeg
synes også at disse hustaka bare så vidt hever seg over marka.
Fra
et annet ståsted vil kanskje blikket gå fra områdene som man har i den nære
forgrunnen til en høy demning av stein fra et brudd i nærheten, dette kan
kanskje komme til å fortære hele den gamle herligheten. Men bak dette ser man
hele tiden den stille, rolige, i dag for det meste gråsølvaktige sjøen. Det er
skammelig at man ikke gir dette landskapet den roen som det ser ut til å kreve.
Da kunne jeg i det minste malt eller beskrive dette. Dette landet utstråler ro
og fordrer det samme.
Du
spør om man slett ikke har store betenkeligheter når man ”anskaffer” seg, slik
som et stort antall soldater gjør, ei ”kone på si”, som du så treffende sier.
For meg har det ikke vært aktuelt men jeg tror det går slik med de fleste
kameratene, fordi at i hæren kommer ethvert anstendig menneske til å bli en
løgner: hvor mye nød og møye har egentlig det militære fått meg til å lyve om?
Jeg lærte dette allerede da hovedkommandersersjanten så å si tvang meg til å
gjøre så mye på selve skjærtorsdagen. Og like vanskelig er det å lære seg
”proviantering”. Så i forbindelse med kjøkkenforvaltningen her opplever jeg
dette på samme måten. Uten sigaretter får du for eksempel ingenting som kan bli
brukt som tilleggskost. Men du har altså ikke noe til rådighet for å gi et
påbud som kan sikre en slik målsetning. Så du må ta bort ideen om å gjøre noe
for fellesskapet, eller bare bokføre på falske primisser. Noen ganger må du
nemlig gi enkelte ekstra forpleining. Som for eksempel de fem kameratene som
var ute i sju dager og kun hadde kald mat. Og den samme provianten skulle rekke
i enda tre dager til for dem. Maten var allerede spist, så det betydde at de
måtte få noe varmt å spise. Hvor skulle man hente dette? Hvordan skulle man få
bokført det? Ja egentlig er hele vår eksistens bygd på slike løgner. Vi har
lært: Du skal ikke slå i hjel. Da bør man jo slett ikke drepe.
Men vi må jo gjøre dette likevel. Vi kvier jo oss for å være her. Dog må
vi, og vi må da om mulig finne det pent her, for ikke å forkomme. Nå ja, når
det er slik er jo også ”kona på si” bare en stemme i det samme koret. Og når
man er i det fremmede og er soldat, men elsker hjemmet sterkt og håper på at
det snart blir slutt på krigen, så lengter man mest tilbake til kona og barna.
Så i mellomtida blir presset så stort, at mange soldater skaffer seg ei ”kone
på si”. Ja, nettopp ei ”ekstra kone”. Dette belaster dem vel så mye eller så
lite som all annen unatur vi opplever i vår spesielle tilværelse.
Om
nordmenn drikker levertran frivillig, ønsker du å få vite - Ja, man sier at det
visstnok er slik. Etter det jeg vet, er all tran beslaglagt av oss, men vi får
den ikke utlevert lenger. Tran skal på den andre sida være livsviktig, så alle
kan nå få den på merker (rasjoneringskort). I motsetning til dette finnes det
på det nærmeste ikke kjøtt her, noe jeg erfarte i Bodø, ikke en gang på merker
kan man få dette. Men ser knapt fe i dette så armoderlige
landet.
Fisk
kan man derimot få til enhver tid. Leilighetsvis får vi den også både til
middag og til kvelds, store stykker og fint stekt.
Første
mai hørte for øvrig Wehrmachtstrana opp, og
vitamindrops (vitamindråper) får man bare hver tredje dag, i stedet for hver andre
tidligere. Vi får også mindre smør (hundre og åtti gram for fire dager) og
kjøtt. Det er et tegn på at vinteren nå er forbi. Heretter skal sola gi oss
vitaminer.
Nylig
fikk jeg en hel liter morgenmelk for femti øre, det utgjør tretti pfenniger.
Begge deler er bemerkelsesverdig, kanskje kan man si det var tredobbelt
underlig, jeg fikk melk for penger (aldri har jeg opplevd dette før!), og så
billig. Jeg skulle til og med bare betale tolv pfenniger, men jeg hadde ikke
småpenger. Innkjøp av matvarer kan man ellers ikke gjøre her. Så turen min til
”byen” i morgen blir så langt en sensasjon. Riktignok er denne en for
anstrengende og for ansvarsfull reise for meg. Klokka seks blir jeg hentet av
skøyta. Seks kasser, seksti tomflasker, esker, ca. seksti tomsekker og seks
russere, som skal stå for arbeidet og bæringen, må jeg ha med meg.
Vi
vil trenge en time til å komme over fjorden, og deretter må vi bruke fra en
time til to timer på en ufarbar og elendig vei (i Tyskland vil man neppe kjøre
på en sånn vei, men her har man ingen omvei å ta), før jeg for første gang
kommer til forsyningskontoret. På tilbaketuren må vi først kjøre med lastebil,
så må varene bli lastet over til skøyta. Nåde meg (dere) om en russer eller en
eneste sigarett da mangler! Du kan sikkert forestille deg hvilken fornøyelse
jeg da ville ha hatt i vente om det skulle bli slik! Men det vil nok gå bra,
heldigvis er jo snøen borte fra veien! Jeg kan også nevne at det er enheter som
må fare tre, ja, fire til fem dager over sjø og land for å komme til nærmeste
forsyningskontor. Når man innser dette, så har vi det sannelig bra!
16.05.1944
Utdelingsdagen
(matforsyning) i går - slik kalles dagen - var anstrengende, jeg måtte stå opp
klokka fem om morgenen, og jeg fikk først kveldsmat klokka ti. I løpet av hele
dagen spiste jeg bare seks skiver. Men disse gjorde meg dog mindre utkjørt. Noe
vanskeligere var det å si nei da kameratene mente, noe som man vel selvfølgelig
måtte vente, at vi kunne ta ei pølse på deling, og at russerne også fant det passende
å forlange ti brød.
Ettersom
det er rikelig med brød, så kunne jeg likevel til nød gå med på å innfri dette
ønsket. Men slett ikke det andre. Naturligvis ville de også ha sigaretter ”på
forskudd”. Russerne er så skrekkelig henfalt til sigaretter.
Om
kvelden klokka halv elleve sendte Fewen meg tilbake til lageret, fordi en
vaktpost visstnok skulle holde seg skjult der, noe som han ikke har lov til
(det var riktig det han mente). Og klokka elleve (!) irettesatte han en
underoffiser, fordi han uten lue hadde løpt omkring i knapt fem minutter.
Vedkommende hører ikke til huslyden vår, likevel holdt Fewen et langt foredrag
for meg om dette, da han bor ved sida av meg og er også ”sakser”.
Jeg
begynte til slutt, ganske umilitært, å trekke meg tilbake, for å bli kvitt ham.
Jeg må nemlig høre på mye overfladisk saksisk snakk. Det er ikke godt å måtte
arbeide under så smålige overordnede. Alltid denne handlingsmåten som er så
fylt med redsel! Jeg må tenke på om Nasjonalsosialismen ikke vil ha ansvarlig
og glade overordnede! Vi utgjør fronten her, ligger ensomt til og aleine -, og
likevel kan vi ikke gå en kort aftentur uten lue, eller la være å ha øverste
knappen i drillfrakken igjen, slik som vi kunne gjøre selv i Bodø.
Alt
dette, og i tillegg denne alltid ikke-å-være-i-ro-måten, er anstrengende. I dag
tidlig klokka seks hørte jeg på ny gjennom veggen, ”Hennig, er det ikke kaffe
ennå?”. Men dette er heldigvis ikke mitt anliggende, det er kokkens ansvar, jeg
ville så gjerne sove til halv sju etter gårsdagen. Sett ut fra Fewen, var dette
også ment som en meddelelse, men da det skjedde med en streng militær tone, så
oppfatter jeg situasjonen enda verre. Så lenge det er slik her, så føler jeg
meg ikke vel, trass i det egenartede landskapet.
17.05.1944
Jeg
ønsker stadig å holde fram med å skrive og fortelle om nordmennene og russerne,
men da det hender så mye nytt i løpet av dagen, har jeg ennå ikke kommet så
langt. I dag kunne du for eksempel ha sett mannen din i en ny rolle. Jeg ordnet
med kantinevarer for mai til kameratene, altså måtte jeg lage mange små hauger,
i hver la jeg to pakker tobakk, 136 sigaretter, seks sigarer og fem sigarillos.
I tillegg får alle
Og
til slutt kommer kjøp av frivarer: tre pakker kjeks, to tannbørster, opp til
åtti barberblad og gummi (beskyttelser), varer som er av forskjellig kvalitet.
Og nå må jeg tenke over hvem som bør få pipe og tannbørste, og hvordan jeg skal
bli kvitt resten. For man må jo ta alt. Jeg har egentlig moro av dette, og når
varer som ikke er priset blir solgt, kan jeg vel kanskje utvikle de
kjøpmannstalentene som jeg nok har arvet etter familien Kleinschmidt. Ønsker om
kantinevarer har jeg allerede i dag imøtekommet.
I
arbeidet mitt ergrer jeg meg mye, fordi kokken er umåtelig følsom. Da jeg
undersøkte omkring det som manglet, og også kom til å nevne hvor det kunne ha
blitt av den levertrana som ennå skulle være for hånden og var brakt til
kjøkkenet, følte han dette som mistillit og besværte seg overfor Fewen. Min
hensikt var bare å se, som ansvarlig for beholdningen, hvor trana kunne være
nå. Jeg lette videre neste dag - og fant den, noe som syntes merkbart ubehagelig
for kokken. Men i dag brukte han på nytt ganske enkelt 75 gram pr. hode. Det er
ikke lov å bruke mer enn femti gram. Anvisning skulle da ha vært ført. Da jeg
energisk forbød den slags, skjelte han ut alle de andre her i leiren, som han
mente ikke forstår kokken, og han tilføyde at han ikke kunne koke av ingenting
- etterpå var det dog ei full gryte med grynsuppe som ikke var oppspist, og da
kan jeg sannlig ane hvor mye som blir spart inn. Eller: han anvender det
ferskeste kjøttet til steik, selv om det fortsatt holder i ti dager, og lar alt
ligge som nå er i ferd med å bli gammelt. Så han mener åpenbart at jeg skal
anskaffe noe som er ferskere.
Tydeligvis
gjelder det bare å ta imot, man må jo bruke alt som er ferskt i løpet av de
første dagene. Nå forlater han heldigvis jobben sin i dag - jeg kan direkte si:
Gud skje takk! - han har meldt fra om at han er syk.
Og
hjertesyk er han sikkert etter all opphisselsen og irritasjonen han har gitt
uttrykk for. I tilegg er han nå blitt til et annet problem, som mer og mer
berører meg. Jeg er av den oppfatningen at han har medvirket til at de ”små
menneskene”, også disse som har vært borte fra hjemmet lengst, ikke lenger
kjenner til hva sparsomhet er, trass i en påfallende kullmangel.
Bare
tenk på den opphetingen som foregår i diverse skur! Fremdeles kan man komme ut
derfra god og varm både om morgenen og ettermiddagen helt til fem. Likeså er
det med all bruken av lys - nå har vi jo sola. Og slik er det også med alt
annet, som for eksempel brød - hvor mye blir egentlig skåret av som skorper!
Man har ikke lenger en anelse om hvilke satser som gjelder der hjemme. Ofte
ergrer jeg meg over dette.
Og
så mangler naturligvis det ene og det andre. Hvis vi for eksempel vil ha mel,
må vi spare inn en brødmengde som motsvarer dette. Det er bare rett og billig,
og også mulig. Men ikke beleilig, og derfor hevder også Fewen, at jeg i min
stilling som regnskapsfører ganske enkelt kan avskrive tjuefire brød, og
kanskje enda mer, som et resultat av sjøtransporten - den gjør disse brødene
ubrukelig.
Men
det vil jeg ikke. Jeg må bare finne meg i å høre at jeg er altfor
samvittighetsfull. For øvrig ville jeg sikkert - og det med rette - blitt
trukket til ansvar for manglende omhu i forbindelse med transporten.
Også
mine gode russere gir meg bekymringer. De klager på at suppa synes å være for
tynn. Det stemmer. Men i stedet for å gi dem 18 kilo mel til ei suppekoking, så
ga min forgjenger dem 25 kilo. Nå mangler tjue kilo, og jeg må først spare inn
en slik mengde litt etter litt. Ellers står jeg på god fot med dem, og de ser
neppe på meg som en dårlig herre.
----
Ved
tanken på at denne harde steingrunnen i løpet av årtusener er blitt til jord,
så beveger denne besynderlige kjensgjerning meg sterkt. Hver bonde her må skape
sin egen nye verden: steiner sprenges og kjøres bort, myrer - som til min
forbauselse gjør skrittene og trinnene, som jeg har beskrevet, til noe
bemerkelsesverdig - må tørke ut, en bekk må kanskje bli avledet, helt til man
endelig har skaffet seg ei eng eller et stykke åkerland. Man bør derfor ikke
undres over at man elsker sin pene boplass så høyt som tilfellet nok er.
Kameratene mener riktignok for det meste, at de neppe før har sett et så øde
område, og en dag prøvde jeg å få en wohlhyner (Ordet er ikke beskrevet i
noen av de ordbøkene jeg har hatt tilgang til. Visstnok et område i Ukraina) til å innrømme at hans flate,
kulturløse land ikke er så vakkert som dette. Rett nok vokser det mer der, men
penere er det ikke, og seinere er det heller ikke, menneskene her bærer en
eldre kultur. Kulda og den reine lufta, samt jordas knapphet, reduserer alt av
utøy. Her er det verken, eller knapt nok, rotter eller mus.
----
Dernest
er menneskene her så tilbakeholdne, som luft for oss. De ser oss ikke. Jeg må
nok en gang skrive at folk ikke er fiendtlig, i hvert fall ikke her ”oppe” -
derimot viser de, preget som de er av dette spesielle landskapet, en naturlig
tilbakeholdenhet overfor andre mennesker. Det kommer også til syne i den
nasjonale litteraturen at disse menneskene snakker lite. Kommer man i prat med
dem, så gir de svar. De sier ikke dette avvisende ”forstår ikke”, eller ”det
vet jeg ikke”, som man kan høre i Oslo. Og våre sørtyskere og saksere fortviler
lett over en sånn væremåte.
Til
sist bærer man sikkert i underbevisstheten tanken på hvordan det vil bli om man
taper krigen, for da kan vi neppe regne med å komme oss hjem her oppe fra. Her
vil ingen hjelpe oss, over havet kommer man ikke. Selv fra det dypeste Russland,
eller fra Balkan, kan man i siste instans komme bort til fots, dersom det ikke
nytter på andre måter. Men herfra kommer man jo ikke vekk. Så dette bærer man
på som en sorg i hjertet. På grunn av disse tre grunnene kan man nok komme til
å hate dette skjønne, men dog så trøstesløse landet. Tar man i tillegg med
vinterkulda, den korte sommeren, de voldsomme snøstormene, mangelen på lys
vinterstid, savnet av grønnsaker og frukt - ja da forstår du nok trolig at man
slett ikke ønsker å se dette landet mer. Etter et opphold i Norge på fra ett
til tre år vil man helst reise til fronten og melde seg der, bare for å komme
bort herfra. Så det er nemlig slik at svært mange aldri kommer til å makte å
oppdage skjønnheten ved dette landet og få det kjært. Men dog, enkelte gjør
det. Og disse andre må ikke bli sint på alle de andre, for i likhet med et
bøketre som vokser så herlig hos oss i Tyskland og ikke her, er det også med
alle disse andre. Her finner ikke bøketreet et sted hvor det kan trives, da det
ikke får nok næring til å kunne vokse. I går lyttet jeg til hva tre høyere
offiserer, som satt ved et bord, snakket om, og det gikk ut på at en av dem i
morgen skal forflyttes og om den nye plassen som han vil komme til. De visste
ikke noe særlig om denne, men den første bemerkningen som kom var: ”Plassen
ligger ved en vei”, og det betyr at det er trafikk der. Så lite skal det til
før man blir fornøyd her!
Landskapet
er stadig like storartet og skjørt. På grunn av fjella kan man dessverre ikke
se sola nattestid fra dette stedet. Men lyst er det alltid, selv om man våkner
sånn ved ett-tiden, kan man lese uten vanskeligheter, og da jeg kontrollerte
vaktene klokka tre lå tindene allerede i solskinn og var preget av en pen rosa
farge. Selve sola kunne jeg ikke se, nettopp grunnet fjella.
Søndag, 21.05.1944
Hver
gang jeg ikke må jage av gårde, eller blir ropt på av Fewen, eller må ta imot
klager på de mange hærunotene (”hvor er de akkurat nå!?”), eller blir
forstyrret i arbeidet, har jeg nok en viss glede av arbeidet. Hærtonen unngår
jeg i de fleste tilfellene. Den er vel som oftest et tegn på det primitive ved
den foresattes karakteregenskap, eller kan han ikke finne en annen måte å hevne
seg på. Sikkert er det at våre menn ser mange feil i det militære, for de har
alle hatt et yrke tidligere og vet derfor at bestemte krav må bli oppfylt i
livet. Men en slengbemerkning om et eller annet i tilfelle det er nødvendig,
nytter for det meste. I Bodø ble vi ikke kjent med denne tonen, det forekom
ikke i det hele tatt at det ble blåst når det var tid for arbeid.
Underoffiseren som var ansvarlig for de mange gjøremål, sendte bare bud, og
budet bare gikk fra rom til rom. Ingen munnbruk utenfor romma hørtes. Dersom en
soldat meldte seg syk, kunne han gå til lege, uten å bli bebreidet eller føle
seg mistrodd, noe som ellers er ganske vanlig. Forregnet jeg meg en gang, så
ble det bare konstatert og forandret. Alle ble rett og slett sett på som
mennesker, og det betydde igjen en gjensidig behandling.
14.06.1944
(*fotnote: dagen etter mytteriet),
Etter
to lidelses- og arbeidsfulle dager! Vi har møtt mye sorg: En kamerat er død, og
en annen ligger hardt såret på lasarettet.
Russerne,
som kan alt, kan også drepe mennesker, for å kunne komme seg bort. Dette koster
igjen mange av dem livet. Dette har vært grufullt, på samme måte som dagene i
Hamburg, selv om det på langt nær hadde det samme omfanget. Jeg fikk i oppdrag
å trykke igjen øynene på den døde kameraten, og Paul Johannessen måtte deretter
vaske ham, da han er i saniteten. Den døde har tre små barn og ei søt kone,
dømt ut fra det bildet som han bar i lomma. Hun har formodentlig trodd at han
var i sikkerhet her. Utenom sorgen som vi føler, har vi naturligvis kjent
ergrelse over det som nå har skjedd, dessuten har vi hatt nok av skriverier og
undersøkelser. Jeg er takknemlig for at det ikke er blitt gjort bestemmelser om
mer belastning på meg. Da jeg noterte ned de eiendelene som var igjen etter den
døde, og samtidig så hefter, tannpasta og annet han hadde kjøpt til kone og
barn for to dager siden, måtte jeg tenke: mon tro om en annen ville ha sikret
sakene mine til fordel for dere…
25.06.1944
Søndagen
fortsatte like skjønn som den begynte. Også i ettermiddag var jeg en tur på
fjellet, under unge bjørketrær i lynglandskap, hvor jeg også kunne skue
honningsøte, duftende, blomstrende tyttebær.
Blomstene
på disse kan man sammenligne med dem som er på ripsbusker, på ett lyng kunne
jeg se helt opp til seksten blomster.
Fewen
hadde sine bekymringer, og hadde heller ikke fått ut av tankene: kameratens
død. Han går og tenker på dette fortsatt. Det er jo også sant: dersom de mange
russerne en gang nattestid slår ned vaktene og tar livet av oss alle - hvem kan
da sinke deres overmakt? Å holde vakt over mennesker og at mennesker blir
bevoktet: begge deler er skrekkelig! På begge sider ser man kun dette som
mistillit. Under slike omstendigheter blir menneskeheten dårligere.
Søndag, 02.07.1944
I
ettermiddag lå jeg på min bergknaus og tenkte at hver gang jeg åpnet øynene og straks
så hver eneste snødekte fjelltopp bak en blå sjø, at det vel nesten må være
straffbart å ligge der og døse ansikt til ansikt med denne naturskjønnheten.
Imens
begynte maurene å bygge en ny maurtue under min arm som lå i skyggen. Allerede
slepte maur byggematerialer dit, men da foretrakk jeg å gå inn.
Dog
måtte jeg tenke på hvor annerledes det er å være soldat enn å være maur. Så
lenge jeg lå der, berørte knapt en eneste maur panne og hand på meg. Derfor må
vel det naturnære også være det naturlige livet, og nå skjønner man jo hvorfor
den enkelte soldaten virker syk? Og hvor mange som for øvrig får alle mulige
upasseligheter slengt i ansiktet kan bli ødelagt i det militære?
Tirsdag, 04.07.1944
Ikke
sjelden overveier jeg den tanken at jeg jo skulle ha vært en velstående fri
mann som hadde et hus i Kalvik, og at jeg kunne virke der som fri forfatter i
minst en måned, mens jeg hadde blikket rettet mot den store, hellige
fjellkjeden. Da ville nok tankene ha blitt særlig store. Men dere måtte
selvsagt også være der, og man kunne få en følelse av at man sjøl kunne
avslutte en frivillig forvisning, med andre ord at man ikke lenger var i en
tvungen landflyktighet. Det som likevel er så merkverdig med dette er: man
lengter etter å komme bort derfra og samtidig vet man at man vil lengte tilbake
dit. Riktignok kommer de fleste av oss aldri tilbake. Paulsen har det på samme
måte, men han sier han stryker ut soldatåra ved ikke å ta noe foto eller kjøpe
et eneste bilde, han ønsker ikke å huske noe navn på fjell eller legge merke
til noen offiser: For ham vil ikke disse åra være levd og skal ikke regnes med.
Ut fra hans skikkelse og begavelse kunne han vel uten tvil i det minste ha vært
oberstløytnant, men han er ikke en gang kommandersersjant, - han vil ikke være
noe som helst i hæren, fordi det militære er for ham noe herk.
08.07.1944
Det
er lørdag, klokka er ti på kvelden, en herlig, skyfri dag går nå mot slutten.
Jeg har vært ivrig opptatt med utregning og med å ta igjen rolige
arbeidsoppgaver. Dessuten har jeg solgt mye øl, for jeg fikk med meg så mye øl
fra Bodø at fem flasker er tilgjengelig pr. hode.
Men
i aften gikk jeg en tur opp i fjellet, og jeg la meg ned der, kikket meg
omkring i landskapet og tenkte på deg. Når man ser på omgivelsene her og tenker
på at også dette er Guds verden, må man innrømme at denne er vakker, og det er
dertil beroligende å være her. Men det blir begått såpass mange uimotståelige
drap her omkring, med mye tung sorg i etterkant, at det likevel er vanskelig å
se dette som Guds verden. Hvor mye vet jeg om hvor ofte dere må sitte i
kjelleren med mye angst? Dagens Wehrmachtsnyhetsberetning vekker jo ikke
akkurat mye glede. Hvor mye sorg vil det dog etterlate at jeg sier våre tap har
egentlig vært ubetydelig?
13.07.1944
I
dag er det bursdagen din, en riktig varm sommerdag her oppe. En gjøk, og en
liten fugl sang igjen og igjen så sørgmodig lengselsfullt: ti ti ti tyn. De tre første tonene
er like høye, den siste er vel to toner dypere. Og engene blomstrer så herlig
som de gjør i Tyskland. Men slåttonna er ennå ikke i gang her omkring, bare i
ett tilfelle i Bodø så jeg mennesker som drev med høyonn. Her kan man vel bare
gjøre dette en gang i året, og man gjør det derfor seinere på sommeren, dermed
får man muligens mer høy. Men dette fører til at det nå blomstrer svært
fargerikt, sjelden har jeg sett det virkelig slik som her, og graset er
temmelig langt. Nesten over enhver eng grønn flekk ligger et gult skinn, for i
det vide og breie rår hanefoten. Ettersom det jo stadig kommer nye knopper på
denne, så fortsetter dette skinnet og blomstringen gledelig lenge.
Du
skjønner sikkert at jeg nesten ikke savner våren. Den kom seint, men den har nå
samlet seg til ei kjempesterk kraft, og i det siste har jeg ofte ønsket å kunne
få være mer ute i det fri uten at noen trengte å spørre etter meg. Men når det
er sånn at man kun oppholder seg der ute i noen korte minutter. Likevel er
livet mitt her - jeg kan nesten si: ikke en eneste dag - aldri så belastende
som hjemme. Dog kommer det stadig noe i veien takket være det ansvaret jeg har
i forbindelse med spesielle arbeidsoppgaver i leiren. I tjenesten min er jeg da
nødt til å vise et stort ansvar. Alle videre tanker, planer, bekymringer for
fremtida må nødvendigvis falle bort mens man jobber. Og jeg kan uten videre si
på grunn av disse erfaringene: jeg har ikke visst at det er så anstrengende å
leve et liv som først og fremst er av sjelelig art og som fordrer mye ansvar.
Tankemessig må man finne fram til et dypere sjikt i personligheten enn det de
mange gjør som utfører forelagt hånd- og maskinarbeid. De lar seg gjerne prege
av slikt arbeid, men de slipper å tenke lenge før de utfører arbeidet sitt. Og
som en følge av dette blir det også sånn at slike lar radioen stå på hele dagen
i motsetning til oss, og dermed er det også nok for dem bare å tenke på dagens
politiske situasjon, noe som alle vi andre jo kan dra nytte av.
Ei
”Norgesvise” - ikke skrevet av meg - vil jeg nå gjengi og sende til deg, og
visa har i seg en stemning som føles temmelig ekte i vår situasjon, riktignok
er den ikke spesielt sommerlig.
Nord-Norge
Kalvik, et sted hvor bølger slår mot stranda,
hvor det bare er bjørkeskog og bratte fjellsider,
hvor fjella rager rett opp av havet,
dette er Nord-Norge, her er vi nå hjemme.
Hvor enkelte landsmenns øyne ikke kan se annet enn snø og is,
man er langt hjemmefra, nord for Polarsirkelen,
hvor man lar knoklene hvile ut på treull,
dette er Nord-Norge, her er vi nå hjemme.
Hvor noen landsmenn får brennevin som sunnhetsmiddel,
hvor man heller ikke kan gjøre noe med pengene sine,
hvor det ikke i det hele tatt er mulig å få ferie,
dette er Nord-Norge, her er vi nå hjemme.
Hvor enkelte landsmenn står vakt i ti, tolv timer,
og etterpå må gå til undervisning, istedenfor å kunne gå til sengs,
og hvor OT og Wehrmacht pålegger dem å gjøre ”broket” slavearbeid,
dette er Nord-Norge, her er vi nå hjemme.
Hvor nordlyset stråler for oss i den mørke natta,
hvor poster står stille og stirrer mens de holder vakt,
hvor våre landsmenn overalt samtidig ber,
Herre, du som er i himmelen, hent oss hjem til ditt rike.
