Verdens hellige skrifter:
Apokryfe evangelier
Halvor Moxnes (Innledning):
271 sider.
De norske Bokklubbene, 2001
Den apokryfe Jesus
For folk som ikke omgås religiøse tekster ofte, kan nok begreper som apokryfer, agrafa, psevdoepigrafer, deuterokanonisk og lignende virke noe forvirrende, så jeg skal innledningsvis kort prøve å belyse disse. Boken som anmeldes her kalles for apokryf, som betyr skjult eller bortgjemt, og grunnen til at verkene har fått denne betegnelsen skal vi komme tilbake til nedenfor. Begrepet agrafa brukes om sitater og uttalelser av Jesus som ikke er nedskrevet i evangelieberetningene. Også hos enkelte kirkefedre, i Talmud og innen islam kan man finne slike, men den gjengse oppfatningen er at disse ikke er ekte. Psevdoepigrafer er skrifter med falske forfatternavn, noe som skulle gi dem større autoritet. Det var særlig navnene til apostlene som ble brukt i denne sammenhengen. Når det gjelder begrepet deuterokanonisk er det rett og slett navnet katolikkene bruker på det materialet protestantene kaller apokryft.
I århundrene etter Jesus ble det laget et stort antall religiøse skrifter av forskjellige slag: evangelier, apostelakter, brev, apokalypser m.m. I tillegg fantes det mange skrifter fra før Jesu tid, noe som etter hvert brakte mengden av skrifter kirken måtte forholde seg til opp i et betydelig antall. Dette materialet var i tillegg svært sprikende teologisk, så det sier seg selv at alt ikke kunne samles som et koherent hele (i den grad man overhodet kan si at Bibelen til slutt ble det!). Man bruker å dele disse skriftene i GT- og NT-apokryfer, alt ettersom de hører inn under disse periodene. De fleste av disse NT-skriftene kan dateres til det andre århundre eller senere. Det er egentlig to forklaringer på at de er blitt kalt apokryfe (skjulte/bortgjemte). Den første er at den ortodokse Kirken rett og slett ikke ville vedkjenne seg dem og derfor prøvde å bli kvitt dem, og for det andre at de ble sett på som esoteriske av spesielle religiøse grupper, og derfor ikke beregnet for vanlig konsum blant de alminnelige troende. Mange av disse skriftene er først blitt gjenoppdaget nylig, for eksempel alle de gnostiske skriftene som ble funnet ved Nag Hammadi i Egypt i 1945.
En av de viktigste grunnene til at de apokryfe evangeliene oppstod var at folk ville vite mer om hva som hadde hendt i Jesu liv og i forbindelse med korsfestelsen. De fire evangeliene i NT skriver jo så godt som ingenting om hva som skjedde med Jesus fra han var født til han sto frem og ble døpt av Johannes ca. 30 år gammel. Det er bare hans opptreden i tempelet i Jerusalem da han var 12 år som er nevnt (Lukas 2: 41-50). Her får vi et bilde av Jesus som den som belærer de skriftlærde, men Jesus som barn hadde også en mørkere side. Ja, i følge enkelte episoder i apokryfe evangelier kan man egentlig bruke betegnelsen enfant terrible om ham. I Thomas’ barndomsevangelium, som finnes i Apokryfe evangelier, kam man f. eks. lese følgende: ”Senere gikk Jesus gjennom landsbyen. Da sprang en gutt forbi og dultet ham i skulderen. Jesus ble sint og sa: ”Du skal ikke springe videre!” Og straks falt han død om. Foreldrene til den døde gutten gikk da til Josef og klaget på ham: ”Du som har en slik gutt, kan ikke bli boende med oss her i landsbyen. Eller så får du lære ham å velsigne heller enn å forbanne. Han dreper jo barna våre!” Det er lett å skjønne at dette ikke akkurat er stoff som kirkefedrene ville ha med i Bibelen, men det var populær lesning blant de vanlige kristne som var sulteforet på stoff om den unge Jesus. I tillegg til utfyllende informasjoner om Jesu liv, får man gjennom disse skriftene større innblikk i livet til personene rundt Jesus: Maria (Jesu mor), Josef, Maria Magdalena, Jakob (Jesu bror), Peter o.s.v. Når det gjelder Peter blir han ikke akkurat fremstilt på en positiv måte i for eksempel Maria Magdalenas evangelium. Her blir han kalt en sinnatagg fordi han rakker ned på Maria Magdalena. I det gnostiske Filip-evangeliet (som ikke er med i denne boken) blir det mer enn antydet at det var et intimt forhold mellom Jesus og Maria Magdalena, da det sies at han brukte å kysse henne og at han elsket henne mer enn de andre disiplene. (The Nag Hammadi Library, s. 148).
I
de kanoniske evangeliene står det så godt som ingenting om Jesu utseende, så
folk lurer ofte på hvor man har det bildet som har festnet seg i kunst,
legender o.s.v. fra. Her kommer de apokryfe skriftene oss til unnsetning, for i
Johannes-aktene og i Lentulus-brevet
kan man finne beskrivelser som er svært likt det bildet vi har dannet oss av
Jesus. Heller ikke disse er med i denne boken, men siden jeg vet at dette
spørsmålet interesserer mange, skal jeg sitere litt slik at leseren kan få litt
større innsikt i dette spørsmålet. Jesu utseende er flertydig i
Johannes-aktene, men noen vil kanskje bli forundret når de hører at ”han
fremstod for meg igjen, skallet men med et kraftig helskjegg,
mens han for Jakob fremstod som en ungdom som nesten var skjeggløs.” I Lentulus-brevet finner vi det Jesus-bildet vi er vant med
fra vår vestlige kulturbakgrunn. Han blir beskrevet som ”en mann av middels
høyde og vakker, med et ærverdig utseende. Hans hår har farge som en umoden
hasselnøtt og er glatt nesten ned til ørene, mens det derfra er krøllete lokker
som er noe mørkere og mer skinnende, og som flommer nedover skuldrene. Det er
skilt på midten etter moten blant Nazoreerne… og
ansiktet er uten en rynke eller lyte, som en lett rødfarge gjør vakkert, og med
en nese og munn som er feilfri. Han har et helskjegg
av samme farge som håret, ikke langt, men som er delt ved haken. Hans øyne er
grå, gnistrende og klare.” (Min oversettelse). For de som vil lese mer om dette
kan jeg anbefale boken The Apocryphal Jesus. Legends of the Early Church som er redigert av J.K. Elliott.
To av de mest interessante apokryfe skriftene er imidlertid med i denne boken, nemlig Q (fra tysk ”Quelle”= kilde) og Thomasevangeliet. Q er strengt tatt verken apokryft eller et eget skrift, da det er en rekonstruksjon av Jesus-ord som ble gjort av forskere ut fra studier av andre evangelier. Man fant at noen av disse hadde fellesutsagn fra Jesus som det ikke fantes skriftlig dekning for, men som måtte ha eksistert siden de hadde kommet inn i flere senere tekster. Q bestod for det meste av Jesus-ord, altså uten den episke formen de senere evangeliene har fått. Det er altså snakk om en svært tidlig kilde, så den er derfor av stor betydning for Jesus-forskningen. I fjor kom det ut en oversettelse på norsk av en interessant bok, nemlig Det tapte evangelium. Skriftet Q og kristendommens opprinnelse av Burton Mack, og denne anbefales for interesserte lesere.
Thomasevangeliet er en samling Jesus-ord fra et papyrushåndskrift som ble funnet ved Nag Hammadi sammen med minst 12 andre håndskrifter. Det er skrevet på koptisk, som er egyptisk skrevet med greske bokstaver, og som var det dominerende språket i Egypt fra det tredje til det syvende århundre. Evangeliet er opprinnelig på gresk, og en av de fremste ekspertene på området som har oversatt evangeliet ved direkte å anvende det originale papyrushåndskriftet, Søren Giversen, mener at det kan være av svært tidlig dato: ”Det eldste av de greske restene av Thomasevangeliet regnes for å være fra før år 200, men ut fra ordlyden i Jesusordene må Thomasevangeliets opprinnelse tilskrives en langt tidligere periode. For noen av Jesusordenes vedkommende er det kanskje til og med snakk om en tradisjon eldre enn den som deler av Det nye testamentet bygger på.” (Innledning til Thomasevangeliet på Almater forlag). Den kjente bibelforskeren Helmut Koester mener faktisk at dette evangeliet kan ha sin opprinnelse før år 60 e.Kr., noe som igjen betyr at den gnostiske retningen var svært tidlig ute når de la frem sitt syn på Jesus. En av grunnene til at de ortodokse kristne har skydd unna dette evangeliet kan man finne i de innledende ordene: ”Dette er de hemmelige ord som den levende Jesus sa og Didymos Judas Thomas skrev ned.” (s. 29). Dette er selvfølgelig teologisk dynamitt, da det jo faktisk sies her at det var Jesu tvillingbror som skrev ned dette evangeliet. Tvillingbroren måtte følgelig også nødvendigvis være født av jomfru Maria, og man behøver ikke å være utdannet teolog for å skjønne at man her begir seg ut i et teologisk minefelt. En annen grunn til at Thomasevangeliet ikke er populært i kirkelige kretser er at hvis man tar innholdet på alvor, så sies det rett ut at kirken ikke er nødvendig for å oppnå frelse: ”Men riket er inne i dere, og det er utenfor dere. Når dere erkjenner dere selv, skal dere selv bli erkjent. Da skal dere innse at dere er den levende Fars sønner.” (Logion 3). I logion 12 får vi også høre at disiplene spør Jesus om hvem de skal følge når han er borte. Han svarer da slik:” Hvor dere enn befinner dere, skal dere gå til Jakob den rettferdige, som himmelen og jorden er blitt til for.” Jakob, som var Jesu bror, var som man vet svært uenig med Paulus om hvordan arven etter Jesus skulle forvaltes og videreutvikles. Det er interessant å tenke over hvordan kristendommen ville ha utviklet seg hvis man hadde fulgt Jesu råd. Det som skjedde var imidlertid at Jesu slekt og etterkommere, de såkalte desposyni, nærmest ble jaget som gale hunder av den seirende kirken.
Jeg synes at det er svært bra at disse apokryfe skriftene nå er kommet ut på norsk. Rundt tusenårsskiftet har interessen for den historiske Jesus blusset opp igjen, og det er derfor viktig at også norske lesere kan få adgang til dette spennende materialet, slik at man får et bredere grunnlag å vurdere Jesusskikkelsen på. Det hjelper oss også til å innse at den tidlige kristendommens opprinnelse ikke er så enkel å forstå som visse teologiske kretser vil ha oss til å tro. Halvor Moxnes har skrevet en god innledning som lesere som ikke har vært borti dette stoffet før, vil ha stor nytte av. Boken har i tillegg et hendig format og er vakker designet av Aud Gloppen.
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet 12.-18. oktober 2001