Sten Inge Jørgensen:
ATTAC og globaliseringen
208 sider. Aschehoug, 2001
Det norske ATTAC
og globaliseringen
Denne anmeldelsen skrives rett etter at valgresultatet er klart, og det er svært sannsynlig at de spørsmålene som drøftes i denne boken i stor grad var med på å avgjøre valget. Vi ser nemlig en stor fremgang for Sosialistisk Venstreparti og en nedgang for Arbeiderpartiet, noe som etter all sannsynlighet er ett av signalene fra velgerne om at nok er nok når det gjelder utviklingen av markedsliberalismen i Norge og verden for øvrig. Det er vel heller ikke mange som ikke har fått med seg utviklingen av den massebevegelsen som er satt i gang mot turbokapitalismen og globaliseringen. Samtidig har imidlertid Høyre gjort et svært godt valg og FrP har holdt stillingen, noe som peker i motsatt retning, for disse partiene har profilert seg på mer frihandel og deregulering, som jo ATTAC er imot. Det er nærliggende å anta at dette fenomenet nettopp er et resultat av den konforme tankegangen markedsliberalismen frembringer, eller som franskmennene sier: la pensee unique (den eneste tenkemåten), og som har bredt stadig mer om seg. Her må det skytes inn at Jørgensen gjør en god jobb i forsøket på en presisering av begrepet ”globalisering” (og mange andre dagsaktuelle problemstillinger i tillegg), for begrepet har etter hvert fått både positive og negative konnotasjoner. Den positive betydningen av ordet, som vel var den mest vanlige tolkningen inntil nylig, er at verden stadig blir ”mindre” på grunn av den teknologiske utviklingen. Internett gjør mellommenneskelig kommunikasjon lettere, folk kan reise til andre land og oppleve deres kulturer o.s.v. Når det gjelder den negative betydningen, er den knyttet til det økonomiske, hvor markedet har fått et stadig større spillerom ettersom politikerne har gitt fra seg det ene styringsredskapet etter det andre over tid. Denne utviklingen har ført til de fleste av de negative konsekvensene for vanlige folk vi har sett i samfunnsutviklingen de senere år. I denne sammenhengen kan man godt referere til Habermas, som allerede i 1981 i Theorie des kommunikativen Handelns (se f. eks. bind 2, s, 581 ff) på et sosialfilosofisk grunnlag pekte på mange av de problemene ATTAC nå prøver å formulere. Han skrev at kapitalkreftene (og makten) har ”kolonisert livsverden”, slik at stadig større deler av våre liv blir knyttet til markedet og de usosiale og ukontrollerbare kreftene der. Det er nettopp denne kollisjonen mellom system og livsverden vi nå er vitne til i global målestokk, og som bl. a. ATTAC er et resultat av.
ATTAC oppsto i Frankrike den 3. juni 1998. ATTAC står for, hvis man oversetter det til norsk, følgende: Foreningen for beskatning av finanstransaksjoner for å bistå borgerne. Det hele begynte med at sjefredaktør Ignacio Ramonet i tidsskriftet Le Monde diplomatique skrev lederartikkelen ”Avvæpne markedet” (som finnes i boken) i desembernummeret året før. Det strømmet deretter begeistrede leserinnlegg inn til redaksjonen, noe som i sin tur førte til dannelsen av ATTAC. Siden dette er et svært viktig dokument i ATTAC’s (for)historie og dertil får frem mange av hovedpoengene, skal jeg sitere litt: ”Globaliseringen av kapitalen er i ferd med å hensette folkene i en tilstand av allmenn utrygghet. Den omgår nasjonene og overser dem som demokratiskapende instanser og garantister for det felles beste. Det globaliserte finansmarkedet har for øvrig sin egen stat. En overnasjonal stat med sine egne strukturer, maktsfærer og handlingsrammer. Det er snakk om det samrøret som heter Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og Verdenshandelens Organisasjon (WTO)…. Denne verdensstaten er en makt uten samfunn. Den holdes oppe av finansmarkedene og av de gigantkonsernene den har fått oppdraget sitt av, med den følge at de samfunnene som eksisterer i det virkelige liv, er samfunn uten makt… Avvæpningen av finansmarkedet bør være en hovedoppgave for borgerne hvis vi vil unngå at neste århundre skal utvikle seg til en jungel hvor autoritære ledere oppretter sin egen lov… Kapitalens frie flyt svekker demokratiet. Derfor er det viktig å få til en regulering av den.”
Ramonet kom også inn på det navnet som i dag er på nesten alles lepper, nemlig James Tobin, som var økonom og rådgiver for Kennedy. Han satte i 1972 frem tanken om at kortsiktige valutatransaksjoner burde skattlegges med beskjedne 0.1%, både for å bremse på farten i spekulasjonene og for å bekjempe fattigdommen. At dette ikke vil dreie seg om småpenger, kan noen tall fra boken illustrere. På en gjennomsnittlig dag kjøpes og selges det valuta av mer enn 20000 finansinstitusjoner og børser over hele verden for 1800 milliarder dollar. Det er anslått at bare ca. 4-5% av dette er betaling for varer og tjenester, så resten er derfor stort sett kortsiktige valutaspekulasjoner. Hvis man i løpet av et år hadde brukt Tobins modell, så ville dette ha ført til en skatteinngang på omtrent 100 milliarder dollar. Fra 1975 til 1994 er valutaspekulasjonen blitt 80 ganger større, mens verdenshandelen i samme tidsrom bare økte 2,5 ganger. Tanken er at inntektene fra Tobin-skatten skal ”brukes til å hjelpe de som faller utenfor i den globaliserte økonomien.” Kort referert er ATTAC’s hovedmål å bekjempe den internasjonale spekulasjonsøkonomien, beskatte kapitalinntekter, avskaffe skatteparadiser, slette ulandsgjeld og forsvare trygdesystemene. Det internasjonale ATTAC’s fulle plattform, som ble vedtatt i desember 1998, kan leses i boken ”Attac – grasrotas opprør mot markedet”. Den er nettopp kommet på norsk og er skrevet av den svenske journalisten Bim Clinell. Den anbefales som et supplement til Jørgensens bok, da den gir en god og grundig innføringen i den historiske bakgrunnen for dannelsen av ATTAC i Frankrike.
For å gjøre en lang historie kort, så førte dannelsen av ATTAC i Frankrike til at det har oppstått avleggere i mange land over hele verden. ATTAC i Norge ble stiftet 31. mai i år. Sten Inge Jørgensen gir oss bakgrunnen for stiftelsen, hvor det kom frem mange viktige politiske spørsmål som organisasjonen måtte ta stilling til. Skulle ATTAC Norge for eksempel være for eller imot EU? I den politiske plattformen kom man frem til følgende formulering: ”Når det gjelder EU, vil ATTAC Norge ikke ta stilling til spørsmålet om norsk medlemskap i Den europeiske union. Dette skal ikke være til hinder for at ATTAC Norge skal kunne stå fritt til å kritisere EU’s politikk.” Dette illustrerer et generelt ”problem” med ATTAC, nemlig dets plassering i det politiske landskapet. Det at ATTAC griper over de fleste av de politiske partiene er et trekk som går igjen i mange av de såkalte NGO’ene (Non-Governmental Organizations) og CSO’ene (Civil Society Organizations). Dette er nok et tegn på at mange de siste årene har sett med skepsis på de fleste av de etablerte politiske partiene og derfor vil prøve andre organisasjonsformer, da de fleste av partiene, nettopp under press fra konformitetskravet under markedsliberalismen, har blitt svært like. Det viser seg at på Stortinget er det først og fremst DNA, Høyre og FrP som har stått sammen om de politiske sakene som virkelig betyr noe for folk flest; privatisering, EU-tilpasning og reduksjoner i velferdstilbud for å nevne noe. Man kan generelt si at alle partiene, kanskje med unntak av RV, ikke evner å tenke systemoverskridende, og da blir det svært vanskelig å stille opp alternativer til markedsliberalismen.
I kjølvannet av dette spørsmålet oppstår det mange andre interessante og viktige problemstillinger. Et av de viktigste er spørsmålet om det finnes alternativer til markedsliberalismen og det kapitalistiske systemet overhodet, kort sagt om det finnes andre rasjonelle måter å organisere samfunnet på. Det er jo ikke vanskelig å argumentere for at kapitalismen slik den fremstår i dag, med sykliske økonomiske kriser, svekkelse av velferdsstaten i de fleste land, hungersnød og andre krisesymptomer, ikke er et samfunnssystem bygd på fornuft. Hvis vi holder oss til Norge ser vi problemet klart. Vi har et enormt oljefond samtidig som skoler, helseinstitusjoner og andre viktige samfunnsinstitusjoner forvitrer fordi hvis man prøver å løse disse oppgavene innenfor dagens system, så vil økonomien havne i kaos. (Jørgensen beskriver forresten kaosteorien om markedet som at ”alt henger sammen med alt”. Dette mener jeg er en noe simplistisk måte å beskrive kaosteorien på, for slik han formulerer den kunne det like godt ha vært Hegels koherensteori om sannhet det var snakk om. Les heller nobelprisvinnerne Ilya Prigogin og Isabelle Stengers bok ”Order out of chaos” når det gjelder dette spørsmålet.) Før undertegnede meldte seg inn i ATTAC var nettopp spørsmålet om jeg indirekte ville gi legtimasjon til dette systemet et viktig ankepunkt. Dette er spørsmål som dannelsen av ATTAC vil bringe til overflaten i den norske diskursen, og det er jo en positiv konsekvens bl.a. av denne utgivelsen.
Jørgensen gir oss en god innføring i bakgrunnen for både de statlige og ikke-statlige aktørene i dette spillet. I kapitlet ”Statlige institusjoner” får vi en kort men innsiktsfull presentasjon av FN, IMF, Verdensbanken, WTO, G7/G8, OECD og EU for å nevne de viktigste. Kapitlet ”Ikke-statlige aktører” gir oss interessante innsikter i finansmarkedet, CSO’enes fremvekst, mediegigantene, fagbevegelsen og næringslivet. Et kapitel har fått overskriften ”Politikk i endring”, og her tar Jørgensen opp interessante spørsmål som forholdet mellom nasjonalstaten og globaliseringen, den politiske reorganiseringen som har funnet sted og de nye politiske uttrykksformene.
De to siste kapitlene er viet ATTAC sett i et internasjonalt perspektiv og fra Norge. Disse to kapitlene er nok de viktigste hvis man vil forstå hovedpoenget med boken, nemlig å føre leseren inn i ATTAC’s hovedkrav (se ovenfor) og virkemåte.
Boken har mange interessante vedlegg: Hele den politiske plattformen for ATTAC Norge, artikkelen ”Avvæpne markedet” av Ignacio Ramonet som er nevnt tidligere, ”En annen verden er mulig. Perspektiver for felles handling og kamp” som er slutterklæringen fra den internasjonale konferansen i Paris 24.-26. juni i 1999, ”Paving the way to a new world: Let us globalise the struggle” (resolusjon fra et alternativt møte til FNs sosiale toppmøte i juni 2000) og endelig ”Porto Alegre call for mobilisation” som er slutterklæringen fra Verdens sosiale forum i Brasil fra januar i år. Alt dette viktige og interessante bakgrunnsmaterialet og de relativt grundige analysene Sten Inge Jørgensen legger frem, gjør at vi her står overfor en bok som sikkert vil vise seg å få stor betydning for grasrotbevegelsen i Norge i tiden fremover. Snakker vi om det norske ATTAC’s ”Lille røde”?
Ulf Roger Strøksnes
ATTAC-medlem 341
Morgenbladet Nr. 37 (14.-20. september 2001)