Erik Christiansen (red.):
Arven fra Ægypten I/II:
Bind 1. Beundring og frygt.
Kristendom og visdom (326 s.)
Bind 2. Genopdagelse.
Mystikk og videnskab (334 s.)
Tidsskriftet SFINX, Århus, 2001
625.- (DKr.)
Egypt! Bare ordet setter nok i gang en lang assosiasjonsrekke hos oss nordmenn: pyramidene og sfinxen, faraoer, historier fra Bibelen o.s.v. At Egypt har betydd svært mye mer for den europeiske historie og åndslivet her, viser disse to bindene til fulle. Bokverket springer ut fra Orbis Terrarum, Institut til belysning av Middelhavsområdets kulturelle arv, som står bak tidsskriftet SFINX. Tidsskriftet har tidligere gitt ut 14 bøker, hvorav jeg kan nevne Det tredje Rom (1991), Oldtidens penge (1994), Det romerske Tyskland (1996), Hva Middelhavet gemmer (1997) og Hannibal og Keiser Nero, begge fra 1998. Det er blitt trukket store intellektuelle veksler på fagmiljøene ved universiteter og museer i hele Danmark, og resultatet har blitt et overflødighetshorn når det gjelder informasjon om og analyser av forholdet mellom Egypt og Europa opp gjennom historien.
Redaktøren forteller oss at to
grunnleggende prinsipper ble slått fast fra begynnelsen: ”1. Projektet skulle handle om omverdenens opfattelse
af primært det faraoniske Ægypten og den indflydelse, som denne epoke har haft
på senere kulturer. Eller, som det mundtlig blev formuleret: ”Det er for vores
projekt principielt ligegyldigt, om der nogensinde har været et Ægypten, der så
sådan og sådan ud. Det afgørende er, at nogen har opfattet det således.” 2. Det
skulle forme sig et egentlig tværfagligt projekt, præget af erfarings- og
meningsudveksling. Eventuell faglig uenighed skulle dog ikke skjules.” (s. 7).
Hvor begynner man egentlig en anmeldelse av et slikt rikholdig og variert materiale? Verket består av 51 artikler av 37 forskere som tar for seg historie fra mange forskjellige vinkler, arkeologi, geografi, kunsthistorie, arkitektur, egyptisk innflytelse på litteratur/teater/film/opera, lingvistikk og filologi, egyptisk gudelære, bibelhistorie/kristendom, frimureri, filosofi og mystikk.
Egypt har av flere grunner nettopp blitt stående i vår bevissthet som opphavslandet for mystikk og visdom. En av grunnene er nok at man selv i dag egentlig vet lite om forhistorien til den egyptiske sivilisasjonen. At man også kan spore bl.a. kristendommens opprinnelse hit bidrar også sterkt til dette. Deler av bibelhistorien foregår som kjent i Egypt, og nyere forskning viser også at en del av mytene fra det gamle Egypt er blitt overtatt av kristendommen. Særlig første bind av dette bokverket tar for seg disse problemstillingene. Det finnes flere artikler som særlig tar for seg Egypts innflytelse på Hellas og Romerriket. Av disse vil jeg nevne følgende: Sfinksens gåde – ægyptisk indflydelse på græsk kunst og arkitektur, Grækernes syn på og inspiration fra Ægypten, Forvaltningen af den ægyptiske tradition i det hellenistiske Ægypten, Syn på Ægypten i romersk kejsertid, Ægyptiaca i Romerriket og, Ægypten i den græske roman. Resten av Europa er jo også sterkt påvirket av disse tradisjonene, så det som skrives i disse artiklene har derfor relevans også for oss her oppe i nord. Når det gjelder den egyptiske innflytelsen på kristendommen vil jeg spesielt nevne disse artiklene som jeg mener fortjener et større publikum: ”Fra Ægypten kaldte jeg min søn” (Hosea 11.1) – Exodus-myten i den gammeltestamentlige tradition, Jødedommen og den ægyptiske visdom, Ægypten i jødiske og kristne tekster fra hellenistisk-romersk tid, Døde- og martyrkult i den ældste koptiske kristendom og Ægyptisk arvegods i østlig og vestlig kristendom. Den førstnevnte artikkelen mener jeg er spesielt viktig, da den gir oss et korrigert bilde av vår feilaktige barnelærdom: ”Denne karakteristik af fortællingen om Israel i Ægypten og dets udfrielse heraf skal også forstås på baggrund af, at der i den gammeltestamentlige tradition om Israels ophold i Ægypten og udvandring herfra ikke henvises til historiske begivenheder, som har fundet sted. Dette er et resultat af den nyeste gammeltestamentlige historieforskning, der i vidt omfang har været tvunget til at lægge den gammeltestamentlige historieberetning til side i sine forsøg på at skildre Israels historie, herunder dets forhistorie i Ægypten.” (I, s. 172-73). At det finnes andre fellestrekk mellom egyptisk mytologi og kristendommen gir flere artikler gode eksempler på. Ja, i en artikkel om egyptisk innflytelse på irsk og angelsaksisk kunst på 700/800-tallet blir vi faktisk presentert for Jesus som mumie! (De som ønsker å lese mer om den astro-arkeologiske og esoteriske vinklingen på Egypt og dets monumenter kan finne mange gode litteraturtips på min hjemmeside: http://home.no.net/ulfrstro/index.htm).
Hvis man besøker mange av de europeiske storbyene vil man fort, kanskje uten egentlig å være klar over det, se resultatene av Egypts store innflytelse. Jeg tenker da selvfølgelig på alle de store og små obeliskene, og i enkelte tilfeller til og med pyramider, som ofte preger bybildet. I de fleste tilfellene er det obelisker som rent fysisk er fraktet fra Egypt og plassert sentralt i for eksempel Roma og London. Den pyramidale formen er blitt brukt både i arkitekturen og i gravkunsten, noe vi nylig kunne se av pyramiden som ble bygget i Paris. Roma hadde på 1500-tallet to pyramider, Meta Romuli og Cestiuspyramiden, men man kan finne pyramider av forskjellige størrelser og laget av forskjellige materialer spredt over hele Europa. Vi ser vanligvis på pyramiden som et maktsymbol, da vi oftest forbinder dem med det gamle Egypt og faraoene. Synet på pyramidene har imidlertid variert opp gjennom historien. Plinius den eldre skrev for eksempel i Historia naturalis at pyramidene i Egypt kun burde nevnes som kuriosa. De var i følge ham bare overflødige og tåpelige oppvisninger av kongenes rikdom. Det var først i renessansen at pyramideformen slo igjennom som gravmæle.
Opp gjennom historien har vårt syn på Egypt og dets kultur og historie ofte vært bygd på feilaktige forestillinger fordi historikere og forskere rett og slett har bygd på feilaktige kilder og ikke før på 1800-tallet har forstått hieroglyfene. Vår forståelse av Egypt gjorde et kvantesprang som følge av Napoleons felttog dit i 1798-1801. 1. juli i 1798 gikk hans hærstyrker i land i Alexandria. Alt i alt hadde han med seg 38000 soldater, 20000 sjømenn, over tusen artillerienheter, 100000 runder med ammunisjon, 567 kjøretøyer og 700 hester fordelt på nesten 400 skip. På flaggskipet L’Orient sto den da 28 år gamle Napoleon, og han hadde med seg et reisebibliotek på ca. 550 bøker om Egypt. Disse bøkene dannet etter erobringen av Kairo i juli 1798 grunnstammen i det som ble Institut d’Egypte. Det som imidlertid er interessant for oss i denne sammenhengen, er at med seg på felttoget hadde han to av Frankrikes mest kjente vitenskapsmenn, matematikeren Gaspard Monge og kjemikeren Claude Louis Berthollet. Disse hadde satt sammen et vitenskapelig team som besto av 167 forskere fordelt på disse fagområdene; 21 matematikere, 3 astronomer, 15 naturvitenskapsmenn og ingeniører, 17 sivilingeniører, 15 geografer, 4 arkitekter, 3 konstruktører, 8 tegnere, 1 billedhugger, 10 finmekanikere, 3 krutteksperter, 10 forfattere og sekretærer, 15 oversettere, 18 leger, 22 typografer og to musikere. De fleste av disse var ganske unge, med en gjennomsnittsalder på bare 25 år. Selv om ekspedisjonen var en militær katastrofe for Frankrike, var den en stor seier for vitenskapen. Den 27. juni i 1801 kapitulerte de franske troppene i Kairo. Vitenskapsmennene ble regnet som offiserer, og ble dermed behandlet som krigsfanger. I følge kapitulasjonsbetingelsene skulle derfor alle de opptegnelsene og notatene de hadde overdras til britene, men etter protester fikk de beholde det meste av dette forskningsmaterialet. Et av de viktigste funnene, Rosette-steinen, ble imidlertid overlevert til britene. Heldigvis hadde franskmennene vært så forutseende at de hadde kopiert skriften fra steinen, og dette skulle i sin tur føre til at Jean-Francois Champollion i 1822 løste hieroglyfenes gåte. For første gang kunne man lese de gamle egypternes skrifter! At dette måtte føre til store fremskritt i Egypt-forskningen sier seg selv. I 1802 gav Napoleon ordre om at man skulle begynne arbeidet med å gi ut resultatene av den vitenskapelige siden av ekspedisjonen. Åtte av de mest fremtredende vitenskapsmennene fra ekspedisjonen utgjorde redaksjonen, og etter at 400 gravører hadde arbeidet i nesten 20 år utkom Description de l’Egypte i 1828 med 10 bind tekst og 13 bind plansjer. En av deltagerne på ekspedisjonen, tegneren Dominique Vivant Denon, gav allerede i 1802 ut boken Voyage dans la Basse et la Haute Egypte med fremragende illustrasjoner. Denne boken ble en litterær sensasjon i Frankrike. I og med disse verkene kan det sies at man gikk ”fra den eksotiske egyptomani til en mer vitenskapelig disiplinert egyptologi.”
Operainteresserte blir også tilgodesett med en interessant artikkel om operaene Aida og Akhnaten av henholdsvis Giuseppe Verdi og Philip Glass. Både det musikkfaglige og det historiske bakgrunnsmaterialet er svært spennende lesning. Akhnaton var som man kanskje vet en svært spesiell farao, da han gikk imot det egyptiske presteskapet og innførte monoteismen for en kort periode. Han var gift med den kjente dronning Nerfertiti og de var foreldrene til Tut-Ankh-Amon, som vel ikke trenger noen nærmere presentasjon. Det finnes tilsvarende artikler om film og teater, så man kan trygt si at det er noe for enhver smak.
At forskningen på det gamle Egypt fortsatt kan være kontroversiell viste en debatt som startet i 1987. Da gav den amerikanske forskeren Martin Bernal ut det første av fire bind med tittelen Black Athena. I artikkelen Var de gamle ægyptere sorte negre? oppsummeres bokens hovedtese slik:”De gamle ægyptere var sorte; i Ægypten opstod filosofi og videnskab; ægyptisk kultur påvirkede på afgørende vis de senere afrikanske og europæiske kulturer (specielt den klassiske græske); men en kolossal (hvid) racistisk sammensværgelse har søgt at hindre udbredelsen af beviset på disse kendsgerninger.” (II, s. 287). Uten å ta stilling i debatten som raste kan jeg imidlertid si at dette var en spennende artikkel å lese.
Etter å ha lest disse to innholdsrike bindene fra perm til perm kan jeg bare trekke en konklusjon: Dette er stoff som bør komme flere til gode! Ethvert instituttbibliotek (og for den del folkebibliotek) med respekt for seg selv bør ha dette bokverket stående i sine hyller. På grunn av donasjoner fra forskjellige stiftelser er prisen blitt mye lavere enn man kunne forvente for et slikt praktverk, nemlig bare 625 danske kroner. Det er svært billig når man vet at verket er i stort format og gjennomillustrert med ypperlige bilder, hvorav en stor del er i farger. For de som ennå er i tvil og som vil tenke seg litt om før kjøp, kan jeg anbefale en tur innom tidsskriftet SFINX’s hjemmeside: www.hum.au.dk/sfinx.
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet 7.-13. september 2001