Den kulturbestemte Gud
Av Ulf Roger Strøksnes (05-04-2002)

Jan Olav Henriksen er professor i teologi. Men hans bok inneholder mange pinlige selvmotsigelser og opererer dessuten med et ekskluderende gudsbegrep, mener vår anmelder.

Hvis noen av leserne synes å dra kjensel på navnet Jan-Olav Henriksen, så kommer det kanskje av at de har sett og hørt det i media, da han for ikke lenge siden var i klammeri med Menighetsfakultetet der han er professor. Bakgrunnen for striden er at han «ikke kan se at det finnes tungtveiende etiske grunner for at mennesker som har en avklart homofil identitet, ikke skal kunne leve i partnerskap.» Dette standpunktet førte til at MF’s styre 6. oktober i fjor vedtok å frata ham professoratet i systematisk teologi med ansvar for dogmatikk, etikk og religionsfilosofi, og gi ham et nytt professorat i religionsfilosofi. Denne saken førte til en heftig debatt i blant annet Vårt Land, Aftenposten, Dagbladet og Universitas.
Henriksen er utdannet både som teolog og filosof, og har et rikt forfatterskap bak seg allerede. Av hans utgivelser kan nevnes Mennesket og naturen. Etiske og religionsfilosofiske perspektiver på økokrisen (1991), Neonaturalismen og det spesifikt menneskelige (1991), Religion og vilje til makt (1993), Guds virkelighet. Hovedtrekk i kristen dogmatikk (1994) og På grensen til Den Andre. Teologi og postmodernitet (1999). I tillegg er han medforfatter til en rekke verker.
Som man skjønner, hører ikke Henriksen til de «verste» teologene. Men i homofilispørsmålet er et alternativ å stå på Bibelens ord, og det er at de homofile skal drepes (3. Mosebok, 20:13). At man i år 2002 ikke går inn for dette, kan man vel ikke akkurat si er så progressivt!

På bokens bakside kan vi lese følgende: «Gud er teologiens hovedtema. Derfor har professor Jan-Olav Henriksen skrevet denne boken som formidler hvordan teologi og filosofi har tenkt om Gud i møte med moderne problemstillinger. Han gir et rikt og variert perspektiv på et mangfold av tanker og ettertanker om Gud.» Dette perspektivet høres etter mitt syn interessant ut, og jeg så derfor frem til å lese boken. Men det skulle raskt vise seg at dette var villedende reklame. Allerede etter fire sider har ordet «kristen» sneket seg inn i definisjonen av Gud. Ja vel, tenkte jeg, nå er det bare et tidsspørsmål før et visst navn dukker opp. Og ganske riktig; bare noen sider senere dukker Jesus opp.
Grunnen til min irritasjon er at det ikke er noe ved begrepet «Gud» som nødvendig innebærer at det er det kristne gudsbegrepet det handler om i teologien. Ut fra forlagets formuleringer hadde jeg forventet en (fenomenologisk?) gjennomgang av gudsbegrepet som sådan. At han så etter hvert, gjennom resonnementer og argumentasjon hadde kommet frem til den definisjonen han tydeligvis bruker, kunne ha vært informativt og pedagogisk givende. Men Henriksen ekskluderer i utgangspunktet andre guder enn den kristne gud, uten at han finner det nødvendig å fortelle leseren hvorfor. Hvor ble det av gudsbegrepet relatert til jødedom, islam, hinduismen o.s.v.? På dette stadiet i lesningen kom jeg til å tenke på Xenofanes’ kloke ord: «Etioperne sier at deres Gud er stumpneset og svarthudet, mens thrakerne sier at deres er blåøyd og rødhåret! Hvis bare oksene og hestene hadde hender og ønsket å tegne med disse og lage kunstverk slik som menneskene gjør, så ville de ha tegnet figurer av sine guder som lignet .. deres egne kropper.»
Mitt poeng er selvfølgelig at gudsbegrepene som dannes i de forskjellige kulturer nettopp er en gjenspeiling av disse kulturene. Hvis teologer og lekmenn reflektere litt over denne enkle kjensgjerningen, kunne man kanskje ha fått en mer interessant diskusjon rundt temaet. Da ville man kanskje kunnet «skrelle av» de trekk ved gudsbegrepet som både er antropomorfe (Gud som spaserer i Edens have, blir rasende o.s.v.) og kulturelt avhengige. Det blir litt komisk når Henriksen gjennom hele boken stort sett kommer med det tradisjonelle «Jesus-er-frelser-snakket» samtidig som han skriver: «Jeg mener selv at dersom gudstro og teologi skal ha noen fremtid, er et kritisk og utprøvende forhold til det som er overlevert som tradisjonell gudstro helt nødvendig… Konsekvensen er at troen ofte blir lite utviklet, den blir (og det mener jeg her i negativ forstand) barnslig, fordi den ikke blir utsatt for ordentlig gjennomtenkning.»
Ikke noe sted kommer han med kritiske bemerkninger til Jesus-skikkelsen og den tradisjonelle overleveringen av dette stoffet. Nei, Jesus er «kristendommens første og fremste teolog .. og alt annet som er sagt og skrevet etterpå, er bare fotnoter til det han sa og gjorde…(og man) regner ham for selv å være Gud, og å være menneskenes frelser.»
Henriksen er ikke snauere enn at han definerer «sann gudstro» slik at man er nødt til å tro på Jesus for å falle inn under begrepet: «Denne forankringen av gudstroen i det konkrete mennesket Jesus er ufrakommelig for forståelsen av hva sann gudstro er.» Hører dere muslimer, jøder og hinduer? Det ville ha vært interessant om Henriksen hadde kommentert noen av teologene som i de senere år har beskjeftiget seg med spørsmålet om Jesus: John Dominic Crossan, Marcus Borg, Geza Vermes, Paula Fredriksen, Robert Funk, Raymond Brown og E.P. Sanders, for bare å nevne noen av de mest toneangivende. Det Jesus-bildet disse forskerne trekker opp er mye mer spennende enn den søndagsskole-Jesus Henriksen byr oss. Siden Jesus tydeligvis er viktig for ham, burde dette vært naturlig. Likeledes å ta stilling til den forskningen som ser på Jesus som en mytisk figur på linje med for eksempel Horus, Dionysos og Mithra.

Henriksen mener at Kirken kan «hjelpe mennesker med å komme ut over de banale forestillingene om Gud … (fordi)… Kirken og teologien forvalter innsikter i hvordan vi kan tale om Gud som ofte blir glemt.» Han prøver også på den umulige og utakknemlige jobben å forklare oss hvordan Treenighetslæren skal forstås. For de som ikke husker sin barnelærdom kan jeg kort minne om at denne ble vedtatt etter diktat fra Konstantin den store på kirkemøtet i Nikea i 325. Kirkehistorikeren Karlheinz Deschner sier i boken Og hanen galte annen gang… dette om den trosbekjennelsen som ble sluttresultatet: «I og med den nikæiske trosbekjennelsen ble biskopene etter keiserens ønske påtvunget et formular som ingen av de stridende partene hadde gått inn for; nemlig begrepet 'homousios' (lat. consubstantialis), som betyr at Sønnen er identisk med de to personene…Helt til kirkemøtet i Nikea var homousilæren så å si ukjent: ingen vet hvem som gav keiseren stikkordet… Han lot det stå opp til enhver hva de ville legge i uttrykket, ja, han ville ganske enkelt ikke vite av noen autentisk tolkning og krevde bare at selve ordet skulle anerkjennes. Biskopene adlød, og kirken hadde et nytt dogme, den nikæiske trosbekjennelsen.» (min kursiv).
Det er altså dette vilkårlige teologiske sluttproduktet Henriksen vil ha oss til å tro er en nødvendig definisjon av Gud. På side 73 blir vi fortalt at «Gud er transcendent, dvs. at han overskrider og må forstås utenfor og uavhengig av verden», mens vi senere får høre at «Gud var i verden som Jesus» og videre at det dreier seg om «det konkrete mennesket Jesus.» Man skal være en meget god dialektiker for å turnere slike begreper med hell, og jeg kan da heller ikke se at Henriksen har lykkes noe bedre enn sine forgjengere. Snakket noen om banale forestillinger?

Selv om Henriksen riktignok prøver å skille mellom forskjellige nivåer av forståelse når det gjelder Bibelen, så sier han at Bibelen er inspirert av Gud. Etter at man har lest Mosebøkene med alle de barbariske folkemordene som Gud står bak (for bare å nevne noen av Guds irrasjonelle handlinger), er det noe underlig å høre at «Gud elsker mennesket betingelsesløst – det er en viktig del av kristen lære om Gud.» Jeg har aldri greid å forstå tankegangen til de som tror at de greier å forene alle de motstridende utsagnene som Bibelen består av. Hadde det ikke vært for at det handlet om religiøse spørsmål, så ville man vel ha fått en eller annen diagnose. For det man gjør er å godta utsagn av typen «Det regner og det regner ikke», uten at de fleste ser noe ulogisk i det.
Hovedforklaringen til dette er nok at Kirken har innflytelse over våre liv fra stellebordet til barnehagen, via skoleverket til graven. Når man så i tillegg vet hvor kjedelig teologene stort sett fremstiller sitt tema, så er det ikke rart at både interessen for teologi og de intellektuelle sluttproduktene blir som de blir. Det behøver faktisk ikke å være slik, da det jo i enkelte tilfeller kommer ut bøker som er intellektuelt stimulerende. Bare så synd at dette stort sett skjer i utlandet…

Nå kan det kanskje virke som om undertegnede er fullstendig avvisende til boken. Det er jeg imidlertid ikke, da den etter mitt syn også har en del interessante sider. Grunnen til at så er tilfelle er nok at forfatteren som nevnt både er teolog og filosof. Dette gjør at vinklingen på en del problemstillinger blir mer reflekterende enn om det bare hadde vært en «vanlig» MF-teolog som skrev.
Her kan nevnes de såkalte gudsbevisene, hvor Henriksen er innom størrelser som Augustin, Anselm av Canterbury, Descartes, Hume, Kant og Hegel. Disse kapitlene vil nok mange som ikke har vært borti dette stoffet før sette pris på og få lyst til å forfølge videre. Interessante er også drøftelsene han har av Det ondes problem og spørsmålet om menneskets frihet, samt spørsmålet om «Guds død». Når det gjelder det siste temaet står selvfølgelig trekløveret Marx/Nietzsche/Freud sentralt, også kalt mistankens hermeneutikere. I det hele tatt bærer disse delene av boken preg av at det også er en filosof som taler, noe som fører til mer intellektuelt spennende lesning enn teologens tale.
For å oppsummere: De fleste vil nok sitte igjen med en del ny kunnskap og refleksjoner etter å ha lest denne boken, men som Henriksen viser i sin egen litteraturliste, så finnes det mye annen god litteratur om emnet


Jan-Olav Henriksen:
Gud – fortrolig og fremmed. Ettertanker
168 sider. Gyldendal. 2001

 Morgenbladet 5.-11. april 2002

Startsiden