Det guddommelige marked
Thomas
Frank: One Market Under God.
Extreme
Capitalism, Market Populism, and
the
End of Economic Democracy
414 sider, Secker & Warburg, London, 2001
La det være sagt med en gang: Dette er ikke en bok som markedsliberalister og globaliseringstilhengere vil sette pris på. Det betyr imidlertid at vi andre bør lese og verdsette Thomas Frank’s glimrende og betimelige bok om forholdene i amerikansk forretnings- og samfunnsliv. Under lesningen fikk jeg imidlertid assosiasjoner til det sitatet av Horats som Marx bruker i forordet til Kapitalen: De te fabula narratur! (Fortellingen handler om deg!) Underforstått: Det Frank skriver om kan også overføres til norske forhold. Frank er redaktør i et tidsskrift som heter The Baffler, og må vel sies å høre til et eller annet sted på venstresiden. Jeg kan allerede nå komme med den ene innvendingen jeg har mot denne boken. Etter å ha kommet med en grundig analyse av forholdene i dagens hyperkapitalisme slik den forstår seg selv, kommer Frank bare med noen nokså tåkete bemerkninger om hva som eventuelt kan gjøres for å endre forholdene. Det er for generelt å si at det må oppstå ”.. en kraft som motstår profittens imperativer i det økonomiske demokratiets navn.” Men i stedet for å irritere oss over denne lille svakheten, la oss se på bokens sterke sider.
Boken er altså et forsøk på å beskrive ”.. the faiths and beliefs of business..” Den er et frontalangrep på Den nye økonomien og det han kaller Markedspopulismen. Det siste begrepet er ment å beskrive det synet at markedet er inkarnasjonen av demokratiet, og at det faktisk er mer demokratisk enn valgte myndigheter. Det at man deltar i aksjemarkedet blir sett på som at man dermed går god for både bytteprosessen og konsernene hvis aksjer man kjøper. Markedene blir sett på som evigvarende valg som gjør hele verden om til et parlamentarisk system. Hos en annen kolportør av liberalismen (Walter Wriston) heter det: ”Markeder er stemmemaskiner som fungerer ved å foreta folkeavstemninger.” Som synonym for Den nye økonomien kan man bruke begrepet konsensus. Det viser til den nærmest totale ideologiske makt som hyperkapitalismen har fått i så godt som hele samfunnslivet, og da særlig i USA.
Kortversjonen av denne villfarelsen er at hvis vi bare lar kapitalen få gjøre som den vil uten hindringer gjennom markedet, så vil den løse alle samfunnsproblemene. Den som går imot denne uavvendelige utviklingen gjør det på egen risiko, for Historiens godstog lar seg ikke stoppe! Frank skriver stort sett om 90-årene, men trekker stadig paralleller til 20-årene, og da selvfølgelig til tiden før bobla sprakk! For å gjennomføre denne avmystifiseringen av markedet er han innom forskjellige deler av forretnings- og samfunnslivet i USA. Han har lest store mengder med bøker om bedriftskultur som er skrevet av de kjente navnene innen denne genren. Under lesningen av det Frank viser til når det gjelder disse, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Vel, jeg lo godt både her og da jeg leste andre deler av boken, men hvis man tar dette på alvor er det nok heller grunn til å gråte. For det disse businessguruene skriver blir faktisk tatt på alvor hos de som leder de små og store konsernene i USA og andre steder, og har dermed enorm innflytelse på hverdagen til millioner av mennesker jorden rundt. Den ene absurde og/eller idiotiske organisasjonsteorien avløses av den neste uten at disse guruene eller bedriftlederne løfter et øyebryn. Det er viktig å ha klart for seg at bakgrunnen for alle disse ”revolusjonære” teoriene ikke var eller er effektivitet eller ”excellence” i bedriftene, men politisk og sosial legitimering av konsernene. Det var altså samfunnets syn på konsernene det dreide seg om. Grunnlaget for konsernenes store handlefrihet var allerede lagt i 80-årene under Reagan. Han knuste som vi husker flygelederstreiken allerede i 1981, og gav da forretningslivet klare signaler som de ikke misforstod. Knusing av fagforeninger og andre tiltak for å ”disiplinere” arbeidsstyrken lot ikke vente på seg. Resultatet ble bl.a. at organisasjonsprosenten i fagforeninger i privat sektor var nede i 9.4% i 1999. Konsernledernes lønninger stiger vanligvis direkte proporsjonalt med antallet ansatte de sparker. Det var på 90-tallet at mange av de nye bedriftsmessige neologismene oppstod. Bedriftene delayered (sparket hele ledernivåer), disaggregated (kvittet seg med eksterne deler), de omfavnet flexibility (gjorde det lettere å kvitte seg med fast ansatte for så å erstatte disse med leid arbeidskraft uten sosiale rettigheter), de ”outsourced” alle mulige jobber til laveste bud. Når man så legger til den vanvittige tiltroen til ny teknologi, og da særlig internett, så har man et noenlunde korrekt bilde av situasjonen.. Den verdenskjente Tom Peters skrev i Liberation Management (1992) om det nye kategoriske imperativet som skulle gjøre oss alle frie: ”..blasting the violent winds of the marketsplace into every nook and cranny in the firm.” Det er nettopp dette prinsippet som er ledestjernen i så godt som all samfunnstenkning i USA. Av plasshensyn kan jeg ikke komme inn på alt Frank skriver om realøkonomien i USA, men hovedbudskapet som utbasuneres over alt er at enhver er sin egen lykkes smed. Hvis folk ikke har arbeid av en eller annen sort, så er det deres egen feil, for de kunne jo ha kjøpt seg aksjer eller andre verdipapirer. Eller hvorfor ikke starte sitt eget firma? Dette må være vår tids parallell til Marie Antoinette’s herostratisk berømte uttalelse om hvorfor de sultende ikke spiste kake hvis de ikke hadde brød. Denne typen tenkning har bredt seg til nesten hele befolkningen, og vanlige folks aksjehandel har økt dramatisk i håp om å kunne sikre seg og sine i fremtiden. Tanken er at folk selv skal sørge for pensjoner, syketrygd, utdannelse og andre ting som vi i Norge (i alle fall hittil!) har tatt som en selvfølge. Selv om ”mannen i gata” tror at han gjennom aksjespekulasjon skal kunne sikre sin egen framtid, sier de nakne tallene oss noe helt annet Det er fortsatt de rikeste som eier størstedelen av aksjene, og 86% av profitten de siste fire årene har gått til 10% av befolkningen. Reallønningene har enten sunket eller stått stille. Når reklamebransjen og andre spinmeistre klarer å overbevise størstedelen av befolkningen om det motsatte, skjønner vi hvorfor denne bransjen også har tatt helt av. En annen grunn til at systemet kan legitimere seg selv er at det har oppstått en ny type ledere. Disse har sin bakgrunn i 60-tallet og er smittet av grådigheten fra 80-tallet, de er cool. De er Hvermannsen, altså en av oss. I prinsippet kan vi alle bli som dem, bare vi deltar gjennom Markedet og sørger for at Staten holder sine regulerende fingre fra rikdommens matfat. Formelen for velstand i all framtid er visstnok
PRIVATISERING + DEREGULERING + GLOBALISERING = TURBOKAPITALISME = VELSTAND.
Mange av teoretikerne på området har nå nærmest fått et religiøst forhold til markedet. Det har oppstått en ny form for gnostisisme, hvor Markedet og dets herlighet står for lyset, mens Staten og alle dens reguleringer er mørkets krefter. Konserner blir beskrevet som superorganismer med potensiale for evig liv og med overmenneskelige egenskaper. Markedet selv skal vi ikke engang drømme om å forstå, men bare bøye oss i støvet for. Overlatt til seg selv vil det føre oss til Paradiset. Til slutt kan nevnes hvordan en skribent bad sine lesere om å spekulere sammen med ham om hvordan ”en visjonær geo-arkitekt” (Gud) ville ha gått fram for å skape den fullkomne nasjon. Gud ville da bl.a. ha insistert på at man hadde ”det mest fleksible arbeidsmarkedet i verden”, og han ville ha forsikret seg om at sjefene hadde full handlefrihet til å ”ansette og sparke arbeidere med relativ letthet.” Gud ville altså ha vært på bølgelengde med det siste innen managementteori!!
Det er dessverre mange interessante og viktige poenger jeg av plasshensyn ikke har kunnet ta med i denne anmeldelsen. Jeg kan imidlertid si at Thomas Frank’s språk er av høy klasse. Det er sjelden man leser fagprosa hvor man samtidig som man lærer mye nytt kan nyte de språklige kvalitetene. For dere som liker allusjoner og ordspill er den også et funn. At det i tillegg er en svært morsom bok, drar jo ikke akkurat ned helhetsinntrykket. Selv om jeg til vanlig har avsmak for all reklame, et trekk som ikke akkurat har blitt svekket etter å ha lest denne boka, så må jeg uttrykke meg som TVN/TV2: ”Løp og kjøøøp!!”
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet 16/2-01