Jeffrey Burton Russell:
Himmelens historie. Den syngende stillhet.
Oversatt av Kåre A. Lie
Innbundet, 175 sider, kr. 298.-
Pax Forlag, 2002
Himmelens guidebok
Det synes kanskje litt underlig at noen i dag setter seg ned for å skrive himmelens historie, men det er nettopp det Jeffrey Burton Russell har gjort, og resultatet er en svært interessant og lærerik bok. Han er professor i middelalderhistorie ved University of California, Santa Barbara, og har faktisk tidligere skrevet bøker om andre like spennende emner. Djevelen og mørkets krefter har også blitt behandlet av ham, så vi kan ikke akkurat si at han ikke har sett saken fra begge sider. Av tidligere bøker vil jeg i denne sammenhengen spesielt nevne The Prince of Darkness. Evil and the Power of Good in History (1988), Mephistopheles. The Devil in the Modern World (1986) og A History of Witchcraft: Sorcerers, Heretics, Pagans (1980). Som om ikke dette skulle være nok arbeider han for tiden på en bok om dommedag!
Himmelen og dens betydning har opp gjennom tidene blitt forstått på mange forskjellige måter. Siden dette er et tema som i global og diakron målestokk ville ha sprengt enhver ramme, har Russell selvfølgelig vært nødt til å begrense emnet betraktelig. Han sier derfor følgende om dette i forordet: ”Denne bokens hovedtema er oppfyllelsen av menneskets lengsel etter enhet i legeme og sjel, i oss selv, med hverandre og med universet. Boken tar sikte på en dypere forståelse av en salig, hinsides verden ved å utforske de kristne tradisjonene om himmelen. Den fokuserer på den kristne forestillingen om himmelen av flere grunner. En verdensomfattende oversikt over de høyst forskjellige forestillingene om et hinsides liv som kanskje kunne presses inn under ordet ”himmel”, kunne ikke ha utgjort noe historisk sammenhengende tema. Bare de tre vestlige religionene (jødedommen, kristendommen og islam) har forestillinger om himmelen som har historisk og teologisk tilknytning til hverandre.” Russell har derfor bestemt seg for å behandle forestillingene om himmelen fra deres begynnelse omkring 200 f.Kr. og frem til avslutningen av Dantes Guddommelige komedie i 1321 og pavedekretet Benedictus Dei fra 1336. Pave Benedikt XII ”erklærte det som en evig sannhet at de salige avdøde har vært, er og skal være i himmelen, også før deres legemlige oppstandelse og dommedag. De ser den guddommelige essens ansikt til ansikt med intuitiv visjon, uten noe annet mellomledd enn at den guddommelige essens viser seg klart og nakent for dem.” (s. 115). For å si det svært forsiktig, så hadde nok ikke situasjonen vært like klar som dette i århundrene før. En av bokens styrker er nettopp den grundige gjennomgåelsen av alle de forskjellige posisjonene som ble inntatt og deres tilsvarende argumentasjonsrekker. Russell skriver om hvordan himmelens gleder har blitt sett på ikke bare av geistelige, men også av poeter, filosofer, visjonære og kunstnere. I store deler av den perioden han behandler var det jo nokså flytende grenser mellom disse profesjonene på grunn av at samfunnet ikke hadde gått igjennom de sekulariseringsprosessene det senere har gjort.
Den greske tenkningen hadde en sterk innflytelse på hvordan man betraktet himmelen i den tidligste fasen av den perioden vi her snakker om, men selvfølgelig spilte også jødisk tenkning inn. Opprinnelig var døden både i gresk-romersk og jødisk tenkning inngangsporten til en karrig tilværelse. I den førstnevnte religionen kom alle de døde sjelene ned til en ikke-substansiell skyggetilværelse i Hades, men underverdenen ble etter hvert et mer lykkelig sted: ”Troen på at alle de døde ble til skygger, endret seg til den fromme oppfatningen om at de gode og edle, de som gudene elsket, ville få en bedre tilværelse enn andre i den neste verden.” (s. 35). Dynamikken mellom disse tradisjonene og den voksende kristne tradisjonen førte til svært forskjellige og subtile diskusjoner om sjelens, kroppens og himmelens ontologiske status. De filosofisk-religiøse begrepene rom, tid og evighet kom selvfølgelig også til å stå sentralt når for eksempel sjelens eventuelle oppholdsted etter døden skulle drøftes. Hvor lenge måtte sjelen være ”utenfor” himmelen etter døden før den fikk innpass, og hvor var den da? Hva så med kroppen; skulle man få den tilbake i himmelen og eventuelt i hvilken tilstand? Russell siterer en (etter min mening litt komisk løsning) på s. 76: ”I habitacula (boliger) eller også promptuaria (lagerhus) venter sjelene, med en forsmak på gleden, på å få sine legemer tilbake på dommedag.” Har du noen forestilling om hvordan et lagerhus med sjeler ser ut?
Det å beskrive himmelen har selvfølgelig heller ikke vært så lett da jo ikke så mange har vært der for å fortelle oss om hvordan den er innrettet. Mange religiøse personer, mystikere og poeter mener imidlertid å kunne gi oss beskrivelser etter å ha hatt åpenbaringer. Et av problemene for disse når de skal fortelle sine historier etterpå er at himmelen i seg selv er uutsigelig, altså hinsides ord. Selve ordet ”uutsigelig” (ineffabilis på latin) ble etablert i teologien på 400-tallet av Augustin (354-430), som sa at det er lettere å si hva Gud ikke er, enn å si hva han kan være. Russell skriver også dette om himmelen: ”Metaforer for himmelen, som gir uttrykk for himmelens virkelighet, er skrevet i de sanselige gleders språk: hørsel (melodi, stillhet, samtale), syn (lys, proporsjoner), smak og duft (festmåltid, sødme) og berøring (omfavnelse av den elskede)”. (s. 27). Problemene står i kø for de som skal beskrive himmelen, for man må redegjøre for dens ontologiske status ved å turnere begrepene rom, tid og evighet. Har himmelen alltid eksistert, også før Gud skapte verden? Hvis så er tilfelle får man problemer med å forklare frelsesprosessene, altså hvem av oss som skal kunne komme til himmelen, da dette i tilfelle er avgjort på forhånd av Gud som ser alt sub specie aeternitatis (fra evighetens synsvinkel) for å låne et begrep fra Spinoza. I tillegg til spørsmålene i forhold til tid/evighet har man de spørsmålene som relaterer seg til romlige størrelser. Hvor er himmelen lokalisert i kosmos og hvordan er den innrettet? Første del av spørsmålet er blitt besvart på mange måter opp gjennom historien, og Russell gir en utmerket idehistorisk gjennomgang av dette problemet. Det er ikke mulig for meg her å gi leseren en gjennomgang som yter rettferdighet til Russells grundige behandling av spørsmålet, så den interesserte leser må nok gå til boken selv for å finne svarene. Det vil han imidlertid ikke angre på.
Selve beskrivelsen av himmelen har også variert i stor grad innen de forskjellige religionene vi her snakker om, og har også endret seg innenfor disse over tid. Dette er også et omfattende tema som må leses i selve boken, men et interessant etymologisk sidesprang om ordet ”paradis” kan være på sin plass: ”Ordet kommer av gammelpersisk pairidaeza, som var perserkongens hage med mur omkring. På hebraisk ble ordet til pardes (på gresk paradeisos og på latin paradisus). Men pardes finnes bare tre steder i Den jødiske bibelen Fork. 2,5; Høys. 4,12; Neh. 2,8), og aldri i forbindelse med Eden. I Den jødiske bibelen betydde det en hage, en park eller en skog. Likhetstegn mellom paradiset og Eden ble først satt da Septuaginta i annet århundre f.Kr. oversatte både Eden og pardes som paradeisos.” (s. 43). Et interessant aspekt ved de forskjellige forfatternes syn på hvordan himmelen er innrettet er svært ofte at de er geografisk bestemt: ”Hver forfatter fokuserer på det som gir avveksling fra hans eget strenge klima: forfattere fra nord nyter solskinnet og forfattere fra sør forfrisker seg i skyggen.” (s. 37). Siden himmelen jo er ment som et godt sted å være, så finnes det ofte enger med skyggefulle trær, frukter i overflod, forfriskende bekker o.s.v.
Russell understreker imidlertid at ”de viktigste aspektene av forestillingen om himmelen er salighetsvisjonen og den mystiske forening.” (s. 26). Etter som kristendommen og kirken ble stadig mer konsolidert, ble også forestillingene om himmelen det. ”På 1100- og 1200-tallet ble den tradisjonelle oppfatningen strukturert og rasjonalisert av både skolastiske og mystiske teologer. Overgangen fra monastisk til skolastisk tenkning skjøt større fart på 1100-tallet, da de skolene (skolae) som senere skulle utvikle seg til universiteter, ble grunnlagt i de voksende byene i Vest-Europa. Det epistemologiske spørsmålet om hvordan vi kan vite noe om himmelen, ble trukket inn i de intellektuelle og politiske kampene om innflytelse i kirken. Det underliggende spørsmålet var hvem som talte med størst autoritet om himmelen - seeren, asketen eller skolastikeren.” (s. 99). Dette sitatet gir en fin overgang til det som hele boken bygger opp mot, nemlig kapitlene 11 og 12 som er en gjennomgang av Dantes Den guddommelige komedie fra 1321. Når man leser Russells omtale av Dante går tankene umiddelbart til Harold Blooms forhold til Shakespeare, for tonen ligger farlig nær det panegyriske: ”Dante Alighieris (1265-1321) Paradiso er det mest sublime portrettet av himmelen som er blitt tegnet fra Johannes’ åpenbarings tid og frem til i dag. Jeg avslutter historien om denne forestillingen med Dante, for hinsides Dante er intet menneskelig ord gått. Paradisos betydning åpner seg mot uendeligheten, og Dantes himmel gir inntrykk av å trenge gjennom universet og inn til den sannhet som omgir det…. Den guddommelige komedie handler om språk, ikke bare Dantes språk om himmelen, men om Guds eget språk.” (s. 122/124). La det imidlertid være sagt med det samme: Russell gir en utmerket gjennomgang av Dantes verk, og er skrevet både med stor innsikt og innlevelse. Studenter på mange forskjellige fakulteter (og andre med interesse for filosofi- og idehistorie) bør merke seg disse kapitlene og boken generelt. Undertegnede finner det frustrerende at plassen ikke gir mulighet for å kunne gjengi denne bokens store kunnskapsomfang. I tillegg til dette er boken skrevet i et elegant språk og på en inkluderende måte. Presumptivt vanskelige teologiske og filosofiske problemer er behandlet på en slik måte at selv lesere uten direkte faglig bakgrunn på disse områdene kan henge med. Samtidig er litteraturhenvisningene så omfattende og grundige at selv folk i akademia vil finne noe å forfølge videre. Jeg vil også benytte anledningen til å berømme Pax Forlag for at de gir ut Labyrint-serien som allerede har kommet ut med mange interessante bøker. Eventuelle lesere av denne boken vil sikkert også finne noe av interesse fra den boklisten.
Med en så god ledsager som Jeffrey Burton Russell kan også vi bli veiledet, i alle fall på den teoretiske veien til himmelen.
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet 3.-9. mai 2002