Manfred
Kuehn:
Kant. A
Biography
544 s.
Cambridge University Press, 2001
Den
elegante Magister
I innledningen til denne biografien sier Manfred Kuehn at det hittil ikke har kommet noen biografi om Kant som tilfredsstiller de strengeste forskningskrav. Karl Vorlander’s tobindsverk Immanuel Kant. Man and Work fra 1924 kommer etter hans syn nærmest dette idealet. Ved utgivelsen av denne boken ser det imidlertid ut til at vi endelig har fått en Kant-biografi som fyller disse kravene. Denne biografien kommer nok til å bli betraktet som standardverket om Kant en god stund fremover.
Kuehn mener at det er vanskelig å skrive biografier om filosofer, da man må balansere mellom å redegjøre for de biografiske detaljene og å diskutere de filosofiske verkene. Når så de filosofiske verkene kan være svært vanskelig å lese samtidig som den personen man skal beskrive lever et lite spennende liv i det ytre, skal det mye til for at biografien blir interessant for vanlige lesere. Nå viser det seg at det bildet av Kant som Kuehn tegner, gir oss et noe annet syn på mennesket Kant enn vi har fått i tidligere biografier. Kuehn vil endre på bildet av Kant som en legalistisk og kjedelig person. Det var nettopp dette som gjorde at jeg kjøpte boken, da de biografiene jeg tidligere har lest nettopp fremstiller Kant nærmest som en tvangsnevrotiker. Det viser seg at grunnen til dette er at de fleste som har skrevet om Kant før bygger på de biografiske verkene til tre samtidige og venner/bekjente av Kant, nemlig Ludwig Ernst Borowski, Reinhold Bernhard Jachmann og Ehregott Christian Wasianski. Alle var teologer og født og oppvokst i Kønigsberg (nå Kaliningrad). De behandler stort sett bare de siste 15 årene av Kants liv, og gir oss derfor et skjevt bilde av mannen. Men hvem var så Kant?
Han var født 22. april 1724 i Kønigsberg av foreldre som var dypt religiøse og pietister. Den gamle prøyssiske almanakken assosierte denne dagen med navnet Emanuel, som da også ble hans døpenavn. Han endret dette senere til Immanuel slik vi har lært det å kjenne. Opprinnelig ble etternavnet skrevet Kandt, men også dette ble endret. Han ble innskrevet ved universitetet i 1740 som Emanuel Kandt. I dag tenker nok de fleste at Kønigsberg må ha vært nokså provinsiell, men byen var faktisk hovedstad for hele Prøyssen frem til 1701. Kuehn skriver da også at ”alle gjæringene i perioden og alle de siste filosofiske ideene var til stede i Kønigsberg.” Med unntak av noen år som privatlærer (1748-1754) utenfor byen, bodde han hele sitt liv der. Han fikk flere tilbud om professorater, men avslo alle. Han begrunnet dette med at han hadde vennene sine der og at han ”hadde alt han ønsket seg, nemlig en fredelig situasjon som nøyaktig svarer til mine behov.” (s. 219).
Kant begynte sin intellektuelle løpebane ved Collegium Fridericianum, som var en pietistisk institusjon, i 1732. Han hadde ikke mye positivt å si om læremetodene der, men det kan ikke herske noen tvil om at man lærte mye der. Elever på ungdomsskolen som i dag klager over at de har mye å gjøre, skulle ha prøvd et tilsvarende opplegg! Skoledagen begynte kl. 07.00 og endte kl. 16.00, bare avbrutt av lunch i perioden 11.00-13.00. Det var undervisning 6 dager i uka og med få ferier. Latin var grunnlaget for undervisningen, men man måtte også lære seg teologi, gresk, hebraisk, matematikk, logikk, filosofi, geografi, kirkehistorie og kalligrafi. Kant likte godt klassikerne, som han og noen andre faktisk studerte frivillig utenom skolen i tillegg til undervisningen. Av disse likte han spesielt Seneca, Lucretius og Horace, og kunne på sine eldre dager sitere lange utdrag etter hukommelsen. Gresk hadde han et mer lunkent forhold til. Collegium Fridericianum ”forberedte ham godt for verden og syttenhundretallets Prøyssen.” Kants ungdomstid var preget av den sterke kontrasten mellom et trygt hjem hvor han ble oppmuntret og akseptert, og en streng og dyster skole hvor naturlige tilbøyelser stort sett ble undertrykt.
Det ble en stor overgang for ham da han begynte på universitetet i 1740. De som gikk der hadde en rekke rettigheter og privilegier. En akademisk borger hadde rett til å gå på forelesninger og benytte seg av universitetets ressurser, men man var også fri fra byens og statens krav, noe som medførte at man bl.a. ikke kunne bli innskrevet i hæren. Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse for de som har lest litt om Kant at han ikke deltok i de typiske studentaktivitetene som drikking, slåssing og lignende. Universitetet hadde fire fakulteter, nemlig juss, medisin, teologi og filosofi. På denne tiden var Kant sterkt påvirket av Martin Knutzen som da underviste i logikk og metafysikk. I 1744 gav Knutzen ut en bok om kometer som påvirket Kant og antakelig forårsaket hans interesse for astronomi, og senere skrev jo Kant selv en bok om kosmogoni.
Kants interesser dreiet seg etter hvert over fra klassiske studier til filosofi og metafysikk. At Kant ikke manglet selvtillit og at han var blitt en selvstendig tenker kan man slutte fra forordet til en bok han gav ut i 1744: ”I have already prescribed the route I want to take. I will begin my course and nothing shall prevent me from continuing it.” Kant, som ennå bare var en student, skriver dette til den tyske nasjon og går samtidig i rette med størrelser som Leibniz og Newton! Det kan i denne sammenhengen nevnes at Kuehn også mot slutten av boken kommenterer Kants selvbilde etter å ha gjengitt et sitat: ”In some ways, the draft of this essay is alarming. It can be considered as a sign of megalomania. The only thing Kant could accept as important in the development of metaphysics from the time of Leibniz and Wolff was his own work. Everything is contained in his own philosophy.” (s. 378). Det skulle imidlertid vise seg at Kant stort sett holdt seg til ett prosjekt hele livet, den såkalte kritiske filosofi. Jeg har lagt vekt på å skrive om mennesket Kant i denne anmeldelsen, siden den vinklingen etter mitt syn er denne biografiens styrke. Det har jo ikke vært noen mangel på bøker og artikler som tar for seg Kants filosofiske verker. For de som er spesielt interessert i den problemstillingen kan jeg anbefale Ernst Cassirer’s biografi Kant’s Life and Thought. Kant skrev tre verker som skal ses på som et utfyllende hele, nemlig Kritikk av den rene fornuft (1781), Kritikk av den praktiske fornuft (1788) og Kritikk av dømmekraften (1790). Han skrev i tillegg mange andre verker, men de var stort sett utbroderinger av tankene fra disse tre bøkene. Det må skytes inn her at Kuehn gir en god innføring i de filosofiske diskusjonene på den tiden, og foretar selvfølgelig også en grundig gjennomgang av verkene til Kant.
Da faren døde i 1746 ble situasjonen en annen for Kant, for han fikk forpliktelser overfor familien. Han forlot Kønigsberg i 1748 for å bli privatlærer (Hofmeister) for forskjellige arbeidsgivere, som han for øvrig var svært heldig med. Borowski hevder i sin biografi at Kant dro opp hovedtrekkene i noen av sine senere filosofiske verker i denne perioden, og at han til og med laget utkast til dem. Den 10. august 1754 var imidlertid Kant tilbake i Kønigsberg. 17. april året etter leverte han sin doktoravhandling, og forsvarte den fire uker senere. For å ha lov til å undervise ved universitetet måtte han imidlertid forsvare enda en avhandling, for Fredrik II hadde bestemt at for å bli full professor måtte man forsvare minst tre avhandlinger.
Han var nå Magister og ble straks en svært populær foreleser med fulle forelesningssaler. På den tiden fikk man ikke lønn av universitetet og foreleseren måtte selv eie eller leie lokaler. For å tjene nok måtte han følgelig holde mange forelesninger, hvor de private var mot betaling. Selv i 1770 foreleste han 22 timer i uka i fem emner, noe han fant anstrengende fordi helsa var dårlig. Da han ble professor i metafysikk og logikk samme år lettet arbeidsbyrden noe. Kant likte til å begynne med å forelese, men allerede i 1759 hadde det blitt en byrde. De fleste av anekdotene og det synet vi i ettertid har fått av ham stammer fra hans tid ved universitet som lærer. Det er ikke til å komme fra at Kant var en spesiell person på mange måter, men det inntrykket man ofte har sittet igjen med stemmer ikke overens med resultatet av den forskningen Kuehn har gjort.
Ett av kapitlene i boken heter The elegant Magister, noe som antyder hva Kant sto for: ”Kant became a person of elegance during this period, someone who shone at social events with his intelligence and wit. He became an elegant Magister, someone who took great care of his outer appearance, whose maxim was that it was “better to be a fool in style than a fool out of style.”” (s. 115). Det kan bemerkes som en kuriositet at når det gjelder sammensetningen av fargene til klær, så er man i følge Kant på trygg grunn hvis man følger blomstenes farger. Han mente at det er vår ”duty not to make a distasteful or even unusual impression on others.” I selskapslivet i Kønigsberg var han en selvskreven gjest, noe han i høyste grad benyttet seg av. Han omgikk alle lag av folket, men glemte aldri hvor han kom fra. Flere beskrev ham som en attraktiv mann, med øyne som var svært betagende. Han var bare 157 cm høy, var svært spedbygd og led av en mild form for buet ryggrad (scoliosis). Musklene var alltid underutviklet og beinstrukturen svak. Alle disse plagene ble mer akutte med årene, og førte til en svært dårlig helse mot slutten av livet. I den perioden vi nå snakker om var han som sagt svært sosial. Han levde livet slik at det var anledninger hvor han nøt konversasjonen og vinen i litt for stor grad, slik at han av og til hadde vansker med å finne inngangen til huset sitt. En samtidig skrev følgende om ham: ”It was one of the characteristics of this man that his deep thinking did not stand in the way of his cheerful socializing.” Kant mente at filosofisk refleksjon burde ha en sentral plass i livet, men at det ikke var alt eller det viktigste. Eleganse og verdsettelse av det vakre i natur og litteratur var viktigere for ham enn tørr boklig lærdom.
Det vanemennesket vi har blitt presentert for i mange biografier og filosofihistorier ble faktisk skapt av hans aller beste venn, nemlig handelsmannen Green. Rundt 1765 ble disse to kjent med hverandre og utviklet et vennskap som varte helt til Green døde i 1786. Det var Green som var punktlig i alt, mens Kant måtte ”henge seg på” disse vanene: ”Kant’s regularity was probably - at least at first - due more to Green’s punctuality than to that of Kant, for it was said that the neighbors could set their clocks in accordance with the time at which Kant left Green’s house in the evening: at seven o’clock the visit was over.” (s. 155). Det sies også at Kant diskuterte hver eneste setning i Kritik der reinen Vernunft med Green, da han var svært interessert i filosofi. Da Green døde var Kant helt knust. Det førte til at han aldri mer deltok på selskapeligheter på kveldstid og sluttet å ha kveldsmåltider med andre hjemme.
Det blir ofte gjort til et poeng at Kant aldri hadde intim omgang med det annet kjønn, men han hadde faktisk ”drag” på damer. Han traff jo kvinner i det sosiale livet hele tiden, og det var faktisk tider da han tenkte på giftemål.
1780-årene og begynnelsen på 1790-årene var Kants mest produktive periode. Det meste som man forbinder med Kant ble skapt da, og de fleste av historiene om ham er fra denne perioden. Den filosofiske diskusjonen var på vei bort fra Kants filosofi mot midten av 1790-tallet, da bl.a. Fichte og Schelling var kommende stjerner. De skulle komme til å løpe den kursen Kant hadde staket opp til dens absolutte sluttpunkt.
Først i 1783 hadde han kjøpt sitt eget hus etter å ha leid husvære i hele sitt voksne liv. Mot slutten av livet ble Kants helse stadig verre, og det er et trist kapitel i dobbelt forstand å lese siste del av biografien. Fra 1796 var Kant blitt for syk til å undervise, og etter 1798 var han ”almost paralysed” når det gjaldt tenkning. I følge Wasianski skal Kant allerede i 1799 ha sagt følgende: ”My Gentlemen, I am old and weak, and you must consider me as a child.” De siste årene sa han gjentatte ganger til vennene sine at når han gikk til sengs om kvelden så håpet han at det var hans siste natt. Det var ikke bare tankekraften og hukommelsen som var svekket, han ble også stadig mer svekket rent fysisk. Det verserer mange eksempler på hvor skrøpelig han var mot slutten, og i tillegg hadde han vrangforestillinger. De siste ordene han ytret før han døde kl. 11.00 den 12. februar 1804 var ”Es ist gut”.
Kant er uten tvil en av de største filosofene som har levd. I denne anmeldelsen er det flere sider ved Kants liv og tenkning jeg ikke har hatt plass til å komme inn på, for eksempel hans politiske syn. Han var en typisk radikal opplysningsfilosof som bl.a. støttet den franske revolusjonen. For de som ønsker å lære mer om dette ekstraordinære og høyverdige mennesket er det bare en ting å gjøre, nemlig å skaffe seg denne biografien. Goethe sa en gang om det å lese Kritikk av den rene fornuft at det var som å komme inn i et skarpt opplyst rom. Det er å håpe på at flere går inn i det rommet.
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet Nr. 22 (31/5-6/6
2002)