Jakten på Jesus

Det er sjelden det kommer ut bøker om Jesus i Norge, men den generelle interessen for Jesus er selvfølgelig ikke noe nytt. Tradisjonen som har interessert seg for den historiske Jesus i motsetning til Kristus-skikkelsen er imidlertid av nyere dato. Den kan inndeles i tre ”bølger”, hvor den første ble innledet av tyskeren Hermann Samuel Reimarus (1694-1768), altså for vel 200 år siden. Han og David Friedrich Strauss (1808-1874) var svært kritiske til det historiske grunnlaget for Jesus, og vakte oppsikt og forferdelse i samtiden med kritikken av kristendommen. I 1863 kom så Ernest Renan’s La vie de Jesus, som har blitt en klassiker i Jesus-forskningen. For de som er interessert i en oppsummering av hele tradisjonen frem til i dag, kan jeg sterkt anbefale Charlotte Allen’s bok, The Human Christ. The Search for the Historical Jesus (1998).

På 50-tallet kom så den andre bølgen, men vi skal legge mer vekt på den tredje bølgen, som faktisk foregår nå. Her har forskere som John Dominic Crossan, E.P. Sanders, Burton Mack, Marcus Borg, Robert Funk, Paula Fredriksen, John P. Meier, Raymond Brown, Luke T. Johnson, Richard Horsley m.fl. vært toneangivende. Sentralt i den siste bølgen er at man har hatt et fruktbart samarbeid mellom forskjellige fagdisipliner som religionshistorie, arkeologi, sosialantropologi, sosialvitenskap, paleografi o.s.v. Dette har ført til nye interessante innsikter om Jesus og hans samtid. Selv om man har hatt det samme kildematerialet, har det imidlertid utkrystallisert seg vidt forskjellige Jesus-bilder. Jesus har blitt fremstilt som kynisk filosof, politisk opprører, visdomslærer og andre ting. Det mest kuriøse resultatet må vel være det John Allegro, en av de opprinnelige forskerne på Dødehavsrullene, kom frem til. Han fant ut at Jesus var – hold dere fast kristne – en sopp!! (The Sacred Mushroom and the Cross, 1970).

Hvis vi så går over til Kristiansens bok er det første som slår en at det overhodet ikke finnes kildehenvisninger. Når et så viktig og kontroversielt tema som Jesus og kristendommen behandles, er det nødvendig at man redegjør for hvor man henter sine informasjoner fra. Kristiansen har heller ikke opplyst oss om hvorfor han velger enkelte religiøse kilder i motsetning til andre. Det skal innrømmes at TK prøver å moderere seg om kildene i forordet, men slik boken blir fremstilt bl.a. fra Biblioteksentralen hvor man får høre om ”..det vell av kunnskap forfatteren formidler..”, så må man forlange dokumentasjon. På bokomslaget blir vi jo også gitt den forståelsen at det er snakk om konkret historisk materiale. Et av poengene ved den nye Jesus-forskningen er at man prøver å komme så nært som mulig i tid til den historiske Jesus-skikkelsen. Dette gjør man ved å prøve å bestemme alderen på evangelier og andre skrifter. Når man leser Det nye testamentet blir man, slik rekkefølgen på skriftene står, på en måte ”forført”. Vi er så vant med at rekkefølgen er Matteus, Markus, Lukas og Johannes at vi tar dette som en selvfølge. Det Tomm Kristiansen burde ha fortalt sine lesere er at alle seriøse forskere i dag vet at Markus faktisk er skrevet først, og at Matteus og Lukas har gjengitt store deler av Markus i sine evangelier. Matteus gjengir ca. 90% og Lukas ca. 50% av Markus. Et annet viktig poeng er at Paulus’ epistler er skrevet før evangeliene igjen. Siden verken Markus eller Paulus nevner jomfrufødselen er dette selvfølgelig et viktig poeng. (Se nedenfor). Kristiansen nevner heller ikke at Matteus og Lukas har enda en felles kilde, nemlig ”Q”. Her står man overfor en kilde som står svært nær Jesus i tid. Interesserte lesere henvises til Burton Mack’s velskrevne bok Det tapte evangelium: skriftet Q og kristendommens opprinnelse (Pax, 1999).

Når man skal skrive en bok ”om den historiske skikkelsen vi har lært å kjenne som Jesus” (fra omslaget), så burde man også redegjøre for hvilke historiske kilder man har som ikke stammer fra Bibelen. Dette gjør ikke TK. Kanskje fordi det da ville ha vist seg å være langt mellom drammene? Plassen tillater meg ikke å gå i detalj her, men interesserte lesere henvises til for eksempel F.F. Bruce: Jesus and Christian Origins outside the New Testament og Gary R. Habermas: The Historical Jesus. Ancient Evidence for the Life of Christ.

La oss så se litt på noen av de påstandene TK bringer til torgs. Vi oppdager at han sjonglerer med baller som seriøse Jesus-forskere har lagt død for lenge siden.

Når det gjelder den folketellingen som nevnes i juleevangeliet skriver TK: ”Folk måtte dra til sine hjembyer. Man kunne bare innskrives i den by slekten kom fra. Josef måtte til Betlehem, som var ”hans” by.” (s. 69). Dette er ikke tilfelle, noe som selv den katolske Raymond E. Brown må medgi i sitt monumentale verk The Birth of the Messiah: ”In Roman censuses there is no clear evidence of a practice of going to the ancestral city to be enrolled…” (s. 396). Dette er jo egentlig nokså opplagt, da manntallslistene skulle være grunnlaget for skattleggingen. At Jesus’ forfedre hadde bodd i Betlehem tusen år før var jo ikke så interessant for romerne.

Så til jomfrufødselen. Jeg nevnte tidligere at verken Markus eller Paulus nevner den med et ord. Den må med andre ord ha kommet inn i de kristne tekstene på et senere tidspunkt. Nå har det seg dessverre (for de kristne) slik at jomfrufødselen faktisk kun bygger på en feiloversettelse. Det bibelsted som danner grunnlaget for misforståelsen er Esaias 7:14: ”Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.”

Det ordet som her er gjengitt som jomfru var opprinnelig alma som ganske enkelt betyr en ung kvinne. At barnet som skulle fødes i tillegg tilhørte kong Ahaz (ca. 735-715 f.v.t) gjør jo ikke akkurat saken bedre for de kristne. Her kan jeg igjen støtte meg på Raymond E. Brown: ”…Isa 7:14 does not refer to a virginal conception in the distant future”. (Ibid. s. 148).

Vi har alle fått juleevangeliet inn med morsmelken slik at vi sjelden reflekterer over hva som faktisk står i Bibelen. Mye av det vi kjenner som juleevangeliet har faktisk ikke dekning i Bibelen. Det står for eksempel ikke noen steder at det var tre vismenn. I Matteus 2:1 står det at det kom ”nogen vismenn fra Østerland”. TK utbroderer poenget om at Josef var tømmermann/snekker langt utover hva vi faktisk vet. Det greske ordet ho tekton prøver å gjengi det arameiske ordet naggar, som kan bety håndverker (altså ikke nødvendigvis tømmermann) eller til og med en lærd. A.N. Wilson skriver i Jesus. A Life følgende: ”There is no reason to suppose that Mark believed Joseph to have been a wood-worker or joiner.” (s. 83). Det hele blir nesten absurd når TK i detalj redegjør for ting som Jesus lager og hvordan han arbeider i verkstedet og reiser rundt og bygger hus. Her som (altfor!) mange andre steder i boka tar han helt av og ”lar sin fantasi skeie ut” som det heter om August i en bok av Hamsun.

Videre kan nevnes TK’s bilde av Maria Magdalena som ludder/hore: ”Ryktet sa også at jenta var besatt av mannfolk. Nede ved stranda, under palmene, kunne hun treffes. De som varmet seg ved bålene visste at det fantes annen glød like bak buskene. Der var jenta lett tilgjengelig med løst knyttet kjole og intet under. En gledespike som kunne sitt fag.” (s. 156). At TK har lumre fantasier er en ting, men denne boka foregir faktisk å formidle historisk kunnskap. Moderne forskning har for lengst gitt oss et mer edruelig bilde av denne personen. Det viser seg at det er kirken som ut fra egeninteresser har konstruert denne myten. Jeg vil derfor kort og godt henvise leseren til Susan Haskins’ bok Mary Magdalen. Myth and Metaphor for et mer korrigert bilde. I det gnostiske Filip-evangeliet kan vi til og med lese at hun var Jesus’ følgesvenn og at han ”ofte brukte å kysse henne” (The Nag Hammadi Library in English s. 148).

Det er mange andre ting man kunne ha grepet fatt i av forskjellige grunner. På s. 230 nevnes ”en kohort på to hundre soldater”. En legion var på 6000 mann, og var inndelt i ti kohorter. (Jfr. Everett Ferguson: Backgrounds of Early Christianity, s.48). Enkel hoderegning sier oss at tallet ikke blir 200. Det finnes massevis av ting som ser ut som fakta, men som er fri fantasi. Vi blir fortalt at ”Han var aldri i Tiberias… Derfor unngikk han Tiberias.” (s. 185/225). Når man tar i betraktning at det knapt finnes dokumentasjon på at Jesus overhodet har levd, så er det sterkt gjort av TK å informere oss om reiserutene hans. Vi blir fortalt at ”Han så antakelig aldri havet.” (s. 9) Hvis man vil harselere kan man jo spørre om han ikke så havet da Djevelen tok han med ”opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet.” (Matteus 4:8).

Dialogene i denne boken er et kapittel for seg. Det er sjelden jeg har lest så lite troverdige dialoger i en bok med historiske pretensjoner. Alt for ofte får man inntrykk av å lese en dårlig skrevet historisk roman, selv om forlaget nettopp skryter av den gode tidskoloritten. Jeg vil avslutningsvis sitere at avnitt for å illustrere poenget mitt. Det handler om Peter’s fornektelse av Jesus: ”En annen soldat så opp og stirret på mannen i lysskjæret. Jo da, visst var du med ham! – Ikke faen! ropte Peter. Jeg har aldri sett ham. En bekjent av øversteprestens tjener som mistet øret, grep inn: - Jeg så deg. Du kuttet øret av Malkus. Dessuten kommer du fra Galilea, jeg hører det på dialekten. – Jeg aner ikke hva du snakker om! Jeg kjenner ikke den jævla mannen! freste Peter.” (s. 253). Slik snakket altså (hvis vi skal tro TK) den fremtidige vokteren av Perleporten. Jeg for min del finner det mer sannsynlig at en dørvokter på en nattklubb i Oslo er en mer sannsynlig kandidat. Tomm Kristiansen burde heller ha tatt skrittet fullt ut og skrevet en roman om Jesus. For de som imidlertid er genuint interessert i Jesus kan jeg bare henvise til annen litteratur. Det var ikke ”namedropping” som var min hensikt da jeg listet opp forfattere ovenfor, men nettopp det å gi leserne henvisninger til gode og seriøse bøker om emnet. Spesielt vil jeg anbefale John Dominic Crossan’s to bøker The Historical Jesus. The Life of a Mediterranean Jewish Peasant (1991) og The Birth of Christianity. Discovering What Happened in the Years Immediately After the Execution of Jesus (1999). Nå reiser jeg meg og setter Kristiansens bok på plass i mitt Jesus-bibliotek, og der blir den vel stående å støve ned…

Ulf Roger Strøksnes

Denne bokanmeldelsen stod i Morgenbladet 17. november 2000

Startsiden