Kroppens kvaler
Troels Engberg-Pedersen
og
Ingvild Sælid
Gilhus (red.):
Kropp og oppstandelse
170 sider. Pax 2001
Denne boken er et resultat av forskningsprosjektet ”Det kristne menneske: konstruksjon av ny identitet i antikken” og av et seminar i Oslo i 1999. Spesialister i klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap har samarbeidet over faggrensene. De fleste av bidragsyterne kommer fra universitetene i Bergen og Oslo, men deltagere fra andre religionsvitenskapelige og teologiske fagmiljøer i Norge, Norden og USA har bidratt til å gjøre dette til en interessant og spennende bok. Jeg tror ikke at dette kommer til å bli noen ”kioskvelter”, men vil nok stort sett finne sitt publikum blant de som studerer teologi/religionshistorie, idehistorie og filosofi. Temaene som behandles gjør at det blant vanlige folk kun vil være de med helt spesielle interesser som kommer til å lese denne boken. Av de 11 artiklene er en på dansk og to på svensk. Det spørs om ikke forlaget ville ha tjent på å oversette disse til norsk, for det er et faktum at mange har sperrer mot å lese ”fremmedspråklig” litteratur.
Hva handler så denne boken om? La det i utgangspunktet være sagt at det i en bokanmeldelse som denne ikke er mulig å yte en så rikholdig bok rettferdighet når det gjelder å formidle innholdet. Det er også første gang at dette temaet blir behandlet på norsk ut fra originaltekster fra denne perioden. Som tittelen sier står vi altså overfor forholdet mellom kropp og oppstandelse. Siden problemstillingen knyttes til de fire første århundrene e. Kr., som var en periode som sydet av spekulasjoner omkring dette temaet, er det umulig å parafrasere innholdet. Jeg tror det beste vil være å overlate ordet til de to som står som redaktører av boken, Troels Engberg-Pedersen og Ingvild Sælid Gilhus. I innledningen deres kan vi lese følgende: ”Den tomme graven. Påskeunderet. Jesus som stod opp fra de døde. Dette er kjernen i kristen religion. Men troen knyttes ikke bare til Jesu oppstandelse. I siste del av trosbekjennelsen heter det at vi tror på ”legemets oppstandelse og det evige liv.” Hva innebærer dette? Skal den kroppen vi er og har, oppstå fra de døde? Hvilken kropp skal oppstå, den unge kroppen eller den vi har i dødsøyeblikket? Betyr legemets oppstandelse – eller kjødet som vi tidligere sa – at kroppen med blod og innvoller skal leve evig? Hvis kroppen er såret eller funksjonshemmet, vil den oppstå slik? Hva med sjelen, er det ikke egentlig den som skal oppstå? Disse spørsmålene er ikke nye. De har blitt reist fra kristendommens begynnelse. Hvilke betydninger hadde kroppen og oppstandelsen i de første århundrene av kristendommens historie? En ting er i hvert fall sikker: Svarene på dette var mange og forskjellige. I kristendommen er forestillingen om kroppens oppstandelse blitt et dogme. I denne boken ønsker vi å gå bak dogmer og spørre hva forestillingen betydde da den ble til. Det at kroppen skulle kunne leve videre etter døden, er i strid med alminnelige menneskelige erfaringer og gjør oppstandelsen til et absolutt og krevende symbol. Likevel fikk forestillingen gjennomslag og utviklet dype følelsesmessige og tankemessige betydninger. Hvorfor oppstod en slik forestilling? Hvorledes ble den overbevisende? Hvordan fungerte den? I denne boken skal vi undersøke hvordan man konkret tenkte seg oppstandelsen og en kropp som oppstår. Vi skal se hva oppstandelsesforestillingen uttrykte om menneskers situasjon og væren i verden og om menneskers måte å leve på.”
Som vi ser av sitatet var problemstillingene mange, og i tillegg var det mange forskjellige religiøse grupperinger som hadde forskjellige meninger, både innenfor kristendommen og ellers. Bl.a. følgende problemstillinger tas opp: Oppstandelseslegemets teologi (Dale B. Martin), Jesus og Dionysos (Jens Braarvig), Oppstandelse og evig liv i det gamle Hellas (Dag Øistein Endsjø) og forskjellige vinklinger på problemet hos gnostikerne (Ingvild Sælid Gilhus og Einar Thomassen). I tillegg tar flere artikler opp problemstillingen i forhold til forskjellige personer fra antikken. Paulus spøker i bakgrunnen i flere av artiklene, som rimelig kan være når dette problemet drøftes, og hans syn på oppstandelsen er tilgodesett med en artikkel av Troels Engberg-Pedersen fra Universitetet i København.
Jeg sitter likevel igjen med et inntrykk av at diversiteten, og da særlig blant de tidlige kristne grupperingene, ikke har blitt godt nok fremstilt i boken. I all hovedsak er det synspunktene til de på toppen av den klerikale maktstrukturen som problematiseres. Det er jo et ubestridelig faktum at enkelte av gnostikerne mente at Jesus aldri hadde kommet ”i kjødet”, så hele problemstillingen var i utgangspunktet uaktuell for dem. Videre må det sies at hvis de kristne hadde tatt Jesu ord på alvor, så ville denne problemstillingen ha blitt uaktuell i løpet av et par generasjoner. Bakgrunnen for dette er at Jesus uttalte følgende: ”Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Markus 9:1, jfr. også Matteus 16:28). Jesus skulle med andre ord allerede ha kommet tilbake mens noen av de som hørte ham si dette ennå levde!
I artikkelen ”Jesus og Dionysos” av Jens Braarvig blir vi presentert for forholdet mellom den greske guden Dionysos og Jesus-skikkelsen. Dionysos og en hel del andre guder fra tiden før Jesus angivelig levde har alltid vært et problem for de kristne på grunn av de åpenbare likhetstrekk som finnes. Om dette skriver Braarvig følgende når det gjelder Dionysos: ”Videre har man helt frem til i dag også villet forklare det faktum at guden Dionysos synes å være en døende og gjenoppstående gud som en kristen projeksjon: det at noen har villet se Dionysos som en prefigurasjon av Kristus, slik som vi har sett visse kirkefedre gjøre, er ikke historisk riktig, men var en ønsketenkning ut fra særlige religionshistoriske forståelsesmodeller… Derfor var det antagelig naturlig for de nevnte kirkefedre å sammenligne Jesus og Dionysos, selv om kristendommen for dem var en helt ny tro – den sanne frelse i motsetning til det den gamle religionen kunne gi – selv om denne sammenligningen for oss, i utgangspunktet, synes eiendommelig.” (s. 42/48). Av plasshensyn kan jeg ikke imøtegå denne saksfremstillingen her, men jeg kunne ha referert flere bøker som imøtegår Braarvigs syn, så hans påstand om at dette synet er på vikende front er nok ikke helt korrekt. De tidligste kirkefedrene så på dette som et så stort problem at de sa at det var Djevelens verk som skulle teste de kristne i troen. (På side 38 skriver Braarvig at ”Bacchus var et av de greske navn på Dionysos.” Dette er feil, da det er den latiniserte formen).
I artikkelen ”Oppstandelse og evig liv i det gamle Hellas” av Dag Øistein Endsjø kom jeg over et underlig sitat. Endsjø prøver å forklare oss hvordan det greske geografiske verdensbildet forholdt seg til den fysiske plasseringen av dødsriket: ”Det greske geografiske verdensbildet var i hovedsak definert av en todeling mellom byen og de siviliserte landskapene på den ene siden, ødemarken, havene og annen usivilisert geografi på den annen. Disse ukultiverte landskapene, den geografiske periferi, befant seg likevel også i en mellomtilstand. For der verden endte, begynte dødsriket… Den geografiske periferi var således per definisjon midt mellom de dødes land på den ene siden og på den andre siden, byen og det kultiverte landskap der alt ble gjort for å holde de levendes tilværelse fri fra døden og dens forurensning.” (s. 58). Etter å ha redegjort for denne livet og dødens topografi kommer så det sitatet jeg fant underlig: ”Da den legendariske gresk-skytiske vismannen Anakharsis ble spurt om hvem det er flest av, de levende eller døde, svarte han med følgende spørsmål: ”Og hvor plasserer du de som seiler (på havene)?” (Ibid.) Dette sitatet er hentet fra Diogenes Laertius, men jeg fant det litt underlig, og sjekket det derfor. Min versjon av hans verk er på tysk, men jeg vil ikke oversette sitatet her, da det ikke skal være tvil om hva det faktisk står: ”Gefragt, wer die Mehrzahl bilde, die Lebenden oder die Toten, sagte er: ”Wohin rechnest du die, die man die Mehrzahl nennt?”” (Diog. Laer. I, 104). Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor Endsjø begynner å dra seiling og maritime referanser inn her, da det overhodet ikke har noe grunnlag i originalteksten.
Som avslutning vil jeg komme med et eksempel på at ting som blir drøftet i boken også kan ha relevans i dag. I antikken var mange opptatt av hvordan kroppens tilstand var etter døden, da de mente det kunne være avgjørende for oppstandelsen og frelsen. Var den lemlestet, brent eller skadet på andre måter? Gøran Tunstrøm har et glimrende eksempel på denne problemstillingen i ”Berømte menn som har vært i Sunne.” Her hører vi om astronauten Ed som faktisk hadde vært på månen. Der hadde han tatt med seg en del av asken etter moren, mens resten ble plassert i Sunne. Vi får håpe at Gud har oversikten når kroppen hennes eventuelt skal oppstå på den ytterste dag!
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet 18.-24. mai 2001