”Denne fabelen har
tjent oss godt…”
Hvert år på denne tiden begynner avisene å skrive om Jesus og korsfestelsen. Vi blir presentert for forskere som mener å vite hva som skjedde for ca. to tusen år siden. De forteller oss om Jesus og alle de dramatiske tingene som skjedde før, under og etter korsfestelsen. At man snakker om reelle historiske hendelser tar folk vanligvis for gitt. Det antas at det forskerne gjør bare er å gi oss et stadig mer utfyllende bilde av hendelsene den gang. Hvis man spør folk på gata om Jesus virkelig har levd, vil man i de aller fleste tilfeller bli møtt med et uforstående blikk. Vi har jo alle lært om disse tingene siden vi gikk i barnehagen og søndagskolen, og lærer vi ikke om dette på skolen selv i dag? Og så står det jo vitterlig om disse tingene i Bibelen, ikke sant? Ja, mon det?
Hvis man tar seg bryet med å gå til kildene for å finne ut hva man virkelig vet om Jesus, vil nok mange få seg en overraskelse. La oss derfor begynne med det opplagte utgangspunktet, nemlig Bibelen. Bibelen består som vi vet av Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Den gjengse oppfatningen av hvordan Bibelen ble til, nemlig at den er gitt oss direkte av Gud, holder nok ikke vann. Sannheten er nok mer prosaisk. Det var store stridigheter blant ”Herrens etterfølgere” om hvilke skrifter som skulle være med. I boken Answering Christianity’s Most Puzzling Questions av Richard Sisson (som faktisk er en troende!) kan vi lese: ”Etter at Jesus var død oppsto det faktisk en hel flom av bøker som hevdet at de var guddommelig inspirerte …Diskusjonene om hvilke som var sanne var så intense at debatten fortsatte i flere hundre år. I det fjerde århundre foretok en gruppe kirkeledere som kaltes et konsil en avstemning. De 66 bøkene som utgjør vår verdsatte Bibel ble erklært for å være Hellig skrift med stemmetallene 568 mot 563.” Som man skjønner av de heftige diskusjonene fantes det mange andre evangelier og skrifter enn dette. Mange av disse ble ikke tatt med rett og slett fordi de ikke passet inn i de trosforestillingene som de rådende teologiske kreftene sto for da utvalget ble gjort. (Så sent som i 450 sa biskop Theodore av Cyrrus at det var minst 200 forskjellige evangelier som ble æret i hans bispedømme, inntil han selv ødela alle unntatt de fire vi har i dag!!) Det var mange forskjellige ”kristendommer” på denne tiden, men Kirken har opp gjennom historien gjort en god jobb med utrenskningen av opposisjonens skrifter (og brysomme mennesker for den del), så mange av standpunktene til motstanderne kjenner vi dessverre bare gjennom bruddstykker fra polemiske skrifter. Det må i tillegg nevnes at forfalskninger av evangelier var så vanlig på denne tiden at man hadde et eget uttrykk for det: ”fromt bedrag”. Særlig en av kirkefedrene, Eusebius av Caesarea (c.260–340), var notorisk på dette området. En kritiker skriver om ham: ”Ikke bare de mest forvorpne usannheter, men litterære forfalskninger av det motbydeligste slag, formørker sidene til hans apologetiske og historiske skrifter” (Charles Waite: History of the Christian Religion to the Year Two Hundred). Han er, som vi etter hvert skal se, den hovedmistenkte når det gjelder forfalskingen av den jødiske historikeren Josefus’ angivelige uttalelse om Jesus.
For vår undersøkelse om Jesu eventuelle eksistens holder det at vi tar utgangspunkt i NT, selv om enkelte mener at vi kan finne profetier om Jesus i GT (Jfr. Esaias 7:14 og Mika 5:1). I NT er det særlig de fire evangeliene som har interesse i denne sammenhengen, selv om NT i sin helhet består av 27 skrifter. Ingen vet i dag hvem som har skrevet disse evangeliene, selv om de står oppført med forfatternavn. Det hersker faktisk også stor usikkerhet om når de er skrevet. Det finnes ikke noen skriftlig henvisning til tekster fra NT før det andre århundre. Ingen kristne forfattere før år 150 siterer evangeliene eller de angivelige forfatterne. En av de kjente kirkefedrene, Justin Martyr (c.100-165), skrev på dette tidspunktet. Vi har mer enn 300 sitater fra GT og bortimot 100 fra de apokryfe skriftene fra hans hånd, men ingen fra de fire evangeliene. Teofilus, som var biskop i Antiokia mot slutten av det andre århundre, nevner Johannesevangeliet, og Ireneus som skrev litt senere nevner alle de fire evangeliene. Dette skulle indikere at de er skrevet i denne perioden. Waite skriver: ”Ingen av de fire evangeliene er nevnt i noen annen del av Det nye testamentet… Ikke noe kunstverk av noe slag …eller andre gjenstander fra antikken har blitt funnet, som kan gi ytterligere bevis for eksistensen av disse evangeliene… før slutten av det andre århundre. De fire evangeliene var skrevet på gresk, og det var ingen oversettelser av dem til andre språk før det tredje århundre.” (Ibid). Det er særdeles viktig å ha klart for seg at vi ikke har noen av de originaldokumentene som utgjør NT. Det nye testamentet består altså bare av skrifter som er ”sydd sammen” fra mange forskjellige kopier eller deler av kopier. Forskere har kommet fram til at det finnes ca. 150000 forskjellige måter å sette dette stoffet sammen på hvis man tar i betraktning alle variantene av de ”samme” skriftene . Den kjente teologen Griesbach (1745-1812) hevdet i tillegg at rundt 149500 av disse er tillegg og interpolasjoner. Som om ikke dette skulle være nok, så høyner en senere kritiker innsatsen, idet han skriver at det er ”over 200000 varianter i noe over 5000 manuskripter.” (N. Geisler: A General Introduction to the Bible). Snakket noen om guddommelig inspirerte skrifter?
Paulus har
visstnok skrevet noen av epistlene, selv om forskerne er uenige om det eksakte
antallet. Mitt poeng er at disse hevdes å være skrevet før evangeliene, altså
angivelig nokså nær Jesus i tid, men han nevner aldri Jesus som noen konkret
historisk person. Paulus var født
ved begynnelsen av det første århundre og døde rundt år 65. Han levde altså i
nesten hele det tidsrommet som Jesus skal ha levd, til tider også i Jerusalem,
men han kommer aldri med noe konkret informasjon om den historiske
Jesus. La oss igjen støtte oss på en forsker på området: Den paulinske
litteraturen ”..refererer ikke til Pilatus, romerne, Kaifas, Sanhedrinen,
Herodes, Judas, de hellige kvinnene eller noen annen person i
lidelseshistorien. Den kommer heller
ikke med noen allusjoner til dem, og den nevner aldri noen av hendelsene i påskedramaet,
verken direkte eller ved allusjoner.” (Eduard Dujardin: Ancient History of
the God Jesus, s. 33). Det kan generelt sies at det hersket totalt kaos når
det gjaldt Jesus og hans jordiske og/eller åndelige eksistens blant de første
kristne. Noen eksempler kan illustrere dette. De gruppene, for det var
forskjellige retninger, som kaltes gnostikere, var i skarp opposisjon til dem
som hevdet at Jesus hadde levd ”i kjødet”. Deres Kristus var av åndelig
karakter, og det ble faktisk regnet for kjetteri å hevde det motsatte! Gerald
Massey skriver dette i boken The Historical Jesus and the Mythical Christ:
“Den historiske kristendommen oppsto ved å vri den gnostiske og esoteriske
læren på vrangen og eksternalisere den mytiske allegorien til en personlig menneskelig
historie.” Da gnostikernes motstandere begynte å hevde at frelseren hadde
kommet i kjødelig forstand, hevdet de at deres Kristus aldri ville kunne
ta menneskelig form. De tidligste gnostikerne var faktisk uvitende om at det
var satt fram en slik påstand! Manikeerne benektet også at Jesus noen gang
hadde eksistert i kjøtt og blod, og hevdet at han kun var en Gud i ånden.
Markion var også en av de som hårdnakket benektet at Kristus hadde kommet i
kjødet, hadde blitt korsfestet og stått opp fra de døde. Jeg vil avrunde denne
delen med et sitat fra en skarp kritiker: ”Det var aldri en periode i hele
kirkehistorien hvor så mange åpenbare kjetterier ble åpenlyst framsatt, eller
hvor så mange tvilsomme bøker ble forfalsket og publisert av de kristne i navnet
til Kristus, apostlene og de apostoliske forfatterne som i disse primitive
tider. Flere av disse forfalskede bøkene ble stadig sitert og brukt i forsvaret
av kristendommen av de mest eminente kirkefedrene i samme periode som sanne og
ekte.” (T.W. Doane: Bible
Myths and Their Parallels in Other Religions).
Hvis vi så går over til de kildene man mener å ha utenom Bibelen, så vil man, som vi etter hvert skal se, også stå tomhendt tilbake. I bøker som omhandler dette temaet har det etter hvert utkrystallisert seg en liste over forfattere som skal ha skrevet om Jesus. Når man så går disse henvisningene nærmere etter i sømmene, viser det seg at optimismen de kristne legger for dagen når de beretter om disse ”kildene”, ikke er så velbegrunnede allikevel. La oss starte med den henvisningen som vanligvis topper denne listen, nemlig den jødiske forfatteren Flavius Josefus (c.37–97). Min utgave av hans samlede verker utgjør 1150 sider, så vi står altså overfor svært detaljerte skildringer av datidens Israel. Josefus var faktisk guvernør i Galilea i en periode, hvor Jesus skal ha levd og forkynt. Han reiste på kryss og tvers der, og hadde sitt sete i Kana, hvor Jesus angivelig gjorde vann om til vin. Som vi etter hvert skal se nevner han ikke Jesus med et ord. De to viktigste verkene hans er Krigen mot jødene og Jødenes historie. I det førstnevnte verket kan vi lese følgende: ”På denne tiden levde det et menneske, hvis man kan tillate seg å kalle ham det, for han gjorde underbare gjerninger… Han var Kristus, og da Pilatus etter oppfordring fra de ledende menn blant oss hadde dømt ham til korset, så forlot ikke de som elsket ham han, for han fremstod for dem levende etter den tredje dag. De guddommelige profetene hadde spådd dette og tusener av andre vidunderlige ting om ham, og flokken av kristne, som var oppkalt etter ham, er ikke utslettet til denne dag.” (Jødenes historie, 18:3:3). Det er mange grunner til at så godt som alle seriøse historikere og religionsforskere mener at dette sitatet ikke har dekning i den opprinnelige Josefus-teksten. Det er svært viktig i denne sammenhengen å ha klart for seg at Josefus var jøde. At han skulle ha formulert seg på denne måten, altså at Jesus skulle ha vært guddommelig, regnes som helt usannsynlig siden det ville ha betydd blasfemi. Slik teksten står i dag er den også helt klart ikke logisk oppbygd, noe som indikerer at det har foregått interpolasjoner. Man er i tillegg i den heldige situasjon at det finnes en tidligere utgave hvor disse interpolasjonene ikke er med. Til og med enkelte kristne, som for eksempel biskop Warburton (1698–1779), har ikke gått god for dette sitatet. Han var nokså klar, da han omtalte sitatet som ”en åpenbar forfalskning, og i tillegg en svært tåpelig sådan.” Det omtalte sitatet finnes første gang i Eusebius av Caesareas Kirkehistorie, og mange forskere regner det som sannsynlig et det nettopp er han som står bak forfalskningen. Det finnes et sitat til i Jødenes historie (20:9:1) hvor Jesus er nevnt, men det sitatet blir også forkastet av de samme grunnene som er nevnt ovenfor.
Den andre kjente historikeren som ofte blir sitert er romeren Cornelius Tacitus (55-120). Han er mest kjent for verkene Annales (Årbøkene) og Historiae. I Årbøkene (115 e.Kr.) behandler han årene 14-68, og vi kan lese dette etter at han har nevnt Nero og forfølgelsene av de kristne i Roma: ”Han som de hadde navnet etter, Christus, ble dømt til døden av prokurator Pontius Pilatus under Tiberius’ styre.” (Kap. 15). (Tacitus har gitt Pilatus feil tittel, da han var prefekt). Hovedgrunnene til at dette sitatet ikke viser til den historiske personen Jesus er disse: Soldyrkerne som tilba Serapis (Osiris) ble kalt kristne, og hadde mange tilhengere i Roma. Ikke i noen andre steder i verkene hans blir Christus og kristne nevnt. Tacitus sier at de hadde navnet sitt etter Kristus, men denne benevnelsen gjaldt mange personer.(Christus betyr jo bare den salvede på gresk). Et tungtveiende argument mot dette sitatet er at det overhodet ikke finnes noen dokumenter i romerske arkiver for at Pontius Pilatus skal ha tatt livet av Kristus (Jesus). Vi vet i tillegg at det ikke finnes spor etter dette sitatet før på 1400-tallet, så hvorfor har ikke apologetene brukt dette før hvis det fantes?
Sveton (c.69-150) er en annen romersk historiker som tas til inntekt for Jesu eksistens. Han skal ha skrevet i The Deified Claudius: ”Siden jødene hele tiden laget ordensforstyrrelser etter oppfordring fra Chrestus, utviste keiser Claudius dem fra Roma.” Her bør vi merke oss at det står Chrestus, og ikke Christus. Chrestus var et alminnelig navn, og da særlig blant frigitte slaver.
En ofte gjengitt referanse er Plinius den yngre (62-113), som var prokonsul i provinsen Bitynia i Lille-Asia (som i dag ligger i Tyrkia). Han skal ha skrevet et brev til Trajan i 113 hvor han ber om råd om hvordan han skal behandle de kristne. Det sies at ”de synger en hymne til Christ” og ellers nevnes forskjellige religiøse praksiser blant de kristne. Det eneste dette brevet eventuelt beviser, er at de fantes kristne i Bitynia, ikke at Jesus har levd.
Jeg har nå
gjengitt de viktigste referansene når det gjelder eksistensen av den historiske
Jesus. Det finnes faktisk flere mer eller mindre obskure referanser, så for
interesserte lesere som ønsker å gå dypere i materien vil jeg anbefale følgende
bøker: F.F. Bruce: Jesus and Christian Origin outside the New Testament,
John E. Remsberg: The Christ. A Critical Review and Analysis of the Evidence of His Existence, Gary R. Habermas: The
Historical Jesus. Ancient Evidence for the Life of Christ og ikke minst den
utmerkede boken av Acharya S.: The Christ Conspiracy. The
Greatest Story Ever Sold.
Leseren har vel etter hvert forstått at undertegnede ikke kan regnes blant dem som tror at Jesus har levd som historisk person. Mitt syn er at det har blitt skapt en myte om Jesus, og at denne myten etter hvert har tatt stadig mer konkret form, slik at man til slutt tilskrev den historisk eksistens, altså at personen Jesus virkelig har levd. Det finnes mye informasjon som støtter dette standpunktet. Vi har sett at det ikke finnes noe tekstlig grunnlag for Jesus-skikkelsens eksistens, men hva med fysiske bevis? I følge de kristne skapte Jesus store bølger under påskedramaet i Jerusalem, så vi skulle forvente at mange hadde lagt merke til ham og beskrevet ham. Vi har imidlertid ingen konkrete beskrivelser av ham, bare noen åpenbart mytiske trekk som f.eks, at hans ansikt ”skinte som solen” (Matt. 17:2). Etter alt oppstyret rundt ham ved inntogsmarsjen i Jerusalem måtte likevel soldatene ha Judas til å peke ut Jesus ved arrestasjonen. Vi er i dag så vant til å forestille oss Jesus som om han var en hippie fra 1960-tallet, at vi ikke tenker over problemet. På de tidligste bildene av Jesus blir han framstilt som en ung, skjeggløs gutt med langt (ofte blondt) bølgete hår. De kristne krusifiksene hadde opprinnelig helt fram til det åttende til niende århundre et lam som var korsfestet i stedet for et menneske, hvorpå dette ble erstattet av frelseren som en ung og skjeggløs person uten tornekrone, og som var levende og uten tegn til lidelse. Det bildet vi har av Jesus i dag er det samme som man hadde av den egyptiske guden Serapis i det tredje århundre før Kristus (paradoksalt nok!). Det er funnet en medaljong av ”Frelseren” i førkristne ruiner hvor han er framstilt som mørkhåret og med skjegg på den ene siden, og med inskripsjoner på hebraisk på den andre. Doane (ibid) skriver: ”Det kan ikke være noen tvil om at hodet til Serapis … utgjorde den første ideen til det vanlige bildet av Frelseren.” Det finnes heller ikke noe grunnlag for kristendommen i det vi har av myntfunn fra de tre første århundre. Det er nokså lett å harselere over de påståtte relikviene som kirken eide, da det for eksempel var minst 26 ”autentiske” eksemplarer av Jesu liksvøp spredt rundt i klostrene i Europa, og flere kirker var i besittelse av forhuden til Jesus. Calvin sa at det var nok fliser fra Det sanne kors til at trevirket ville utgjøre en hel båtlast.
For å avrunde vil jeg gjøre leseren oppmerksom på mytiske figurer som har eksistert lenge før Jesus. Den som etter å ha studert disse skikkelsene grundig fortsatt vil påstå at det var noe spesielt ved Jesus, er hinsides intellektuell hjelp. Hovedpersonene (for listen er lang) er: Buddha, Horus, Serapis, Mithra, Dionysos, Krishna, Prometevs, Apollo, Attis, Indra, Quetzalcoatl, Tammuz og Zarathustra. Hvis vi går litt grundigere inn på for eksempel Horus fra Egypt, så vet vi følgende om ham: Han var født av en jomfru den 25. desember etter at en stjerne i øst hadde varslet om fødselen, han ble døpt da han var 30 år, han hadde 12 disipler, han utførte mirakler og vekket en død til live (El-Azar-us) og han gikk på vannet. Han ble korsfestet mellom to tyver, lagt i en grav og sto opp fra de døde etter tre dager. Han ble kalt Veien, Sannheten, Lyset, Messias, Guds salvede sønn, Menneskesønnen, Den gode hyrde, Guds lam og Ordet. Jeg lurer på hvorfor alt dette høres så kjent ut? Mye av akkurat det samme kunne ha vært skrevet om de fleste av navnene på listen.
Dere har kanskje lurt på hvilket sitat det er som står som overskrift på denne artikkelen. Noen vil sikkert bli overrasket når jeg forteller at det faktisk er pave Leo X (1513-1521) som har uttalt dette. Ja, det er fra det underligste hold man får støtte for sine standpunkter!
Ulf Roger Strøksnes
Har stått i Morgenbladet