Mikael Nyberg:
kapitalet.se.
Myten om det postindustriella paradiset
464 sider. Ordfront. 2001
Den tredje bølgens
illusjoner
Tidligere i vinter anmeldte jeg boken One Market Under God av Thomas Frank her i avisen. I den viste han oss hvordan den amerikanske business-kulturen så på seg selv. Perspektivet var altså ovenfra og ned. Nå har jeg gleden av å anbefale en bok som utfyller Franks bok på en glimrende måte. Den svenske frilansjournalisten Mikael Nyberg vil korrigere det bildet vi har av det postindustrielle samfunnet som en tilstand hvor arbeidet nærmest er forsvunnet, og hvor datamaskiner og roboter har overtatt tungarbeidet. Dette gjør han ved å se livet på arbeidsplassene fra arbeidernes perspektiv nedenfra. Nyberg er ansvarlig utgiver av tidsskriftet Clarte, og har vært en aktiv samfunnsdebattant i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen, Folket i Bild/Kulturfront og andre aviser og tidsskrifter. Det er også helt tydelig at han er plassert i en europeisk marxistisk tradisjon, hvor Marx, Habermas og andre samfunnstenkere har sin naturlige plass når man skal prøve å forstå kapitalismens utvikling.
I første del av boken går Nyberg gjennom samfunnsutviklingen på 1900-tallet for å vise hvordan forståelsen og utviklingen av kapitalismen har endret seg fra periode til periode. Makthavernes måte å løse samfunnsproblemene på endrer seg alt etter som arbeiderklassen står svakt eller sterkt. Når man skal behandlet dette problemet teoretisk, oppstår det et problem, nemlig spørsmålet om den herskende klassen gjør dette ut fra en bevisst samlet strategi, eller om dette skjer ”bak aktørenes rygg.” Nyberg er klar over dette problemet, for han skriver en god del om ideologi (i Marx’ betydning av falsk bevissthet), men hovedinntrykket man sitter igjen med er at borgerskapet har en overgripende styring og oversikt. En av grunnene til at jeg tolker ham slik er at han går grundig inn på flere av de udemokratiske organisasjonene som i mange år har arbeidet i verdenskapitalismens kulisser: Den trilaterale kommisjonen, Aspen-instituttet, Business Roundtable m.fl. I disse organisasjonene sitter statsmenn, direktører fra svære konserner, nyhetsfolk og andre som har noe å bidra med for å stabilisere og videreutvikle kapitalismen. Møtene er hemmelige og det kan ikke være noen tvil om at disse organisasjonene har stor innflytelse på samfunnsutviklingen. Nyberg gir oss mange eksempler på det, bl.a. hvordan Pehr Gyllenhammar fra Volvo ofte trakk i trådene i forskjellige sammenhenger. Selv om enkeltpersoner har stor betydning, så er dette et system: ”Konspirasjonene og den individuelle innflytelsen har betydning, men det er ikke personlig makt som bestemmer samfunnets utvikling. Individene er i det hele tatt utbyttbare.” Vi får også innblikk i de forskjellige måtene kapitalismens forkjempere prøver å møte problemer på, bl.a. ved den såkalte ”sosiale ingeniørkunsten”, som rett og slett går ut på å dempe de verste utslagene av kapitalismen. Her blir filosofen Karl Popper spesielt nevnt. Borgerskapets bevissthet er imidlertid ikke noen konstant størrelse, da den svinger mellom fornuftstro og fremtidspessimisme. I enkelte perioder hvor verden kan se kaotisk ut med krisestemning og uro, hender det at det ropes på den sterke mann. Ideologen Patrik Engelau forklarer oss at disse er ”… driftige, innsiktsfulle og, for all del, herskelystne individer fra overklassen som kjenner nye stemninger hos samfunnsborgerne og evner å artikulere dem i en ny epokes forretningside.” Til dette kommenterer Nyberg: ”Tydeligere har nok ingen siden trettitallet formulert borgerskapets lengsel etter det forløsende lederskapet.” Det som slo meg da jeg leste de eksemplene Nyberg kommer med på uttalelser fra industriledere, er den forakten for demokratiet de legger for dagen. Samfunnsmedlemmene blir sett på som redskaper kapitalen kan gjøre seg nytte av for å øke profitten, så derfor er det politikernes oppgave å se til at dette skjer. Dette kan bl.a. gjøres ved at sosialbudsjettene strammes inn slik at kapitalen heller kan settes inn i ”produktive” sfærer, noe vi da også ser i EU og verden ellers. Eller for å sitere direktøren i Honda: ”Mennesket er den mest fleksible roboten.”
Dette bringer oss over til bokens egentlige anliggende, nemlig det feilaktige synet vi har på samfunnsutviklingen: ”.. hovedtanken er alltid den samme: den motsetningen mellom arbeidere og kapitalister som kjennetegnet den tidligere epoken er forbi. Forestillingen om at klassemotsetningene er blitt overvunnet er ikke ny… Vi lever i en tid med forsert kapitalistisk industrialisering. De stadig hardere vilkårene for lønnsarbeiderne er ikke noe avvik fra retningen. De er retningen.” Det er altså en illusjon at datateknologi har avskaffet det monotone og tunge fysiske arbeidet, slik at menneskeheten har gått inn i en ny tidsalder. Jeg synes Nyberg framstilling av dette poenget er bokens sterkeste side, så la oss derfor se litt nærmere på hva han vil formidle.
Innledningsvis vil jeg minne leseren på at når Marx snakket om kapitalforholdet, så snakket han om et forhold mellom mennesker. Kapital er altså ikke rett og slett penger, men det at enkelte har muligheten til å kjøpe andre menneskers arbeidskraft for å bruke denne produktivt. Lønnsarbeideren skaper altså mer enn han får betalt for, og dette overskuddet (merverdien) tilfaller kapitaleieren. Kapitalismen kan derfor ikke avskaffes før lønnsarbeidet som sådan avskaffes. Dette er et poeng som man alltid bør ha i bakhodet når man hører om endrede samfunnsforhold. Nybergs skriver: ”Børskrasj og valutakriser har ført til ulykker over land og verdensdeler, men det er ikke i pengesirkulasjonen men i produksjonen det onde har sitt opphav. Det er her kapitaleieren har sin vitale interesse, og det er her forskyvningen av styrkeforholdet mellom klassene har fått sine hardeste følger. Vi lever ikke i noe postindustrielt informasjons- og kunnskapssamfunn, men i en tid med forsert kapitalistisk industrialisering. Så snart dette er klargjort framtrer svakheten i borgerskapets nye stilling. I produksjonen er kapitalen mer sårbar enn før, og i samfunnet hviler det på en tynnere sosial basis.” (s. 193).
Når vi tenker på kapitalismens tidligste faser ser vi for oss skitne fabrikkhaller med samlebånd som arbeiderne var tvunget til å stå ved. Rundt århundreskiftet til 1900-tallet var det Frederick Taylor som innførte prinsippene for samlebåndene og spesialiseringen av arbeidsrutinene, noe Henry Ford tidlig så nytten i. Folk tror vanligvis at dette er ting som er på vei ut, men Nybergs bok er nettopp en påminnelse om at så ikke er tilfelle. De enkelte lands regjeringer og parlamenter tilpasser stadig sin politikk og lover til kapitalens krav om arbeidstider som skal gjøre det mulig å utnytte kapasiteten fullt ut. Åtte timers arbeid fem dager i uken er en ”historisk abnormitet”, og full sysselsetning ”bør ikke aksepteres som et mål i seg selv og naturligvis ikke som noe absolutt gode som skal oppnås for enhver pris” kan industriledere fortelle oss. Nei, den moderne fabrikk skal være åpen 24 timer i døgnet. Nyberg skriver om flere eksempler på innføring av samlebånd de senere år, og Statens industriverk i Sverige viste i 1991 at det i løpet av 80-årene hadde blitt innført flere samlebånd. Det er imidlertid noe som er nytt i kapitalismen, nemlig det å organisere produksjonen etter prinsippet om ”lean production.” Nyberg forklarer prinsippene bak dette fenomenet slik: ”Den slanke produksjonen forener ifølge forskerne det beste i håndverket og masseproduksjonen. Den ”sysselsetter lag av allsidige arbeidere på alle nivåer innom organisasjonen og benytter svært fleksible og stadig mer automatiserte maskiner for å produsere mengder av ytterst varierte produkter.” Behovene for arbeidskraft, fabrikkplass og andre ressurser kan halveres. Lagrene minimeres, hierarkiene brytes ned og kvaliteten nærmer seg perfeksjon. På kort tid ble den slanke produksjonen gjeldende managementmønster i bilkonserner og andre foretak verden over… Den slanke produksjonen avskaffer ikke samlebåndene. Den lar dem løpe videre i raskere takt enn tidligere og strekker linjens, produksjonslinjen, disiplin over på nye deler av produksjonen.” (s. 230). Et annet sentralt begrep i denne modellen er ”just-in-time”. Det viser til prinsippet om at innsatsfaktorene, for eksempel støtfangere i bilproduksjonen, ikke skal ligge lagret i store kvanta i bilfabrikken, men ankomme ”just-in-time” til å settes fast på bilene. ”Det gir to fordeler. For det første reduserer det kostnadene for produktene og halvfabrikata som ligger på lager uten å forrente seg. For det andre kan arbeidet fortettes og arbeidstakten skrues opp. Det er den store gevinsten. – Vi minsker ikke lagrene til et minimum for sakens egen del, men for å opprettholde en høy disiplin i produksjonen, forklarer en av Toyotas ledere. Lagre får folk til å kjenne seg trygge.” (s. 231). Produksjonen av enkeltdeler kan også settes ut på anbud slik at det gir gevinst, men disse fordelene utgjør samtidig systemets akilleshel. Hvis det for eksempel oppstår en streik på støtfangerleverandørens fabrikk, så stopper hele produksjonslinjen opp! Transportnettet belastes også sterk, så prinsippet har også åpenbare miljømessige ulemper. Den disiplinen man vil ha kan innføres på forskjellige måter. På Kawasakis motorsykkelfabrikk i USA lyser lampene grønt når produksjonen går problemfritt. Hvis arbeideren trenger hjelp kan han tenne et gult signal, og hvis samlebåndet stopper lyser det rødt. Sjefene vil at det skal lyse gult hele tiden, for da vet de at arbeiderne anstrenger seg! Det sier seg selv at fabrikker som er organisert etter slike prinsipper (som i Japan går under navnet kaizen, ”stadig forbedring”) vil påføre samfunnet store sosiale utgifter på grunn av for eksempel slitasjesykdommer. Arbeidsprosessene ved de nye fabrikkene er imidlertid så høyt spesialiserte at de, stikk imot det vi er vant til å tro, kan fylles av arbeidere uten fagutdannelse. Ved Nissans fabrikk i Sunderland var det 24000 søkere til 1000 stillinger. Det viste seg ved utvelgelsen av arbeidere at det viktigste var innstillingen og fleksibiliteten, ikke yrkeskunnskapene. Japanske fabrikker plasseres da også vanligvis i områder med høy arbeidsløshet og svake industrielle tradisjoner. Selv det vi i dag oppfatter som spydspissen i det nye samfunnet, software-produksjonen, slipper ikke unna denne utviklingen. Programvareingeniøren Dhanasekaran hos Siemens i high-tech-området Bangalore i India kan fortelle oss følgende: ”Før skrev jeg selv hele koden når jeg fikk en ide. Det var som et håndverk. Nå er arbeidet oppdelt i flere ledd, der hver og en gjør sin lille del: overgripende analyser, design, koding modul for modul, tester av hver modul og siden tester av hele systemet. Prosessen minner om et samlebånd. Etter et halvår har jeg ikke oversikten over et program som jeg selv har vært med på å utvikle.” Denne utviklingen ser vi altså i så godt som alle bransjer.
En annen styrke ved boken er den vekslingen Nyberg gjør mellom teoretiske analyser og konkrete intervjuer/reportasjer fra arbeidsplasser i Sverige. Her får vi høre hvordan de siste utviklingstrekkene i dagens kapitalisme får følger for arbeidstakernes liv (og helse!). Bokens siste ord kan jeg til fulle skrive under på: ”Mennesket har en evne til å tilpasse seg de vanskeligste forhold. Det kan også kollektivt forandre sine forhold, om det tar seg friheten til å velge.”
For de som er villige til å miste noen illusjoner for å vinne desto større innsikt er det bare en ting å si: Kjøp kapitalet.se så snart som mulig!
Ulf Roger Strøksnes