Lars Borgersrud:
Fiendebilde Wollweber.
Svart propaganda i kald krig
316 sider/Kr. 348.-
Vi som er interessert i vår nære historie imøteser alltid en ny bok av Lars Borgersrud med interesse og spenning. Hvilke skjeletter vil ramle ut av borgerskapet denne gang, tenker man. Og ganske riktig. Heller ikke denne gangen skuffer han oss. Borgersrud har tidligere skrevet mye om krigen og okkupasjonen, og da ofte med vinkling mot klassestriden i samfunnet og i forsvaret. Denne boken kan ses som en fortsettelse av disse analysene til etterkrigstiden.
For å forstå bakgrunnen for det fiendebildet som blir beskrevet, er det viktig å ha den historiske situasjon rett etter krigen klart for seg. Kommunistene ved NKP hadde gjort et brakvalg med 11 stortingsrepresentanter i 1945. Samtidig kjølnet forholdet mellom USA og Sovjetunionen raskt i disse årene, på tross av at de hadde stått sammen i kampen mot Hitler-Tyskland. Den tyske kommunisten og riksdagsrepresentanten Ernst Wollweber hadde ledet en sabotasjegruppe som var blitt stiftet høsten 1935, og som hadde skipsfarten til de fascistiske statene som mål. Wollweber kom til Norge i 1936, men måtte flykte til Sverige 5. mai i 1940. Her ble han et par måneder senere dømt til 6 måneders fengsel for passforfalskning. Etter sonet straff ble han holdt i forvaring og den 12/11 i 1941 ble han i tillegg dømt til 3 års straffearbeid for deltagelse i sabotasjeorganisasjonen. De tyske myndighetene krevde ham utlevert, noe den svenske regjeringen vedtok 13/2 i 1942. Utviklingen i krigen førte imidlertid til at utleveringen aldri ble iverksatt. Den 20. november i 1944 ble han fløyet til Moskva. Etter krigen gjorde Wollweber karriere innenfor statsapparatet i DDR. Fra 1953 var han faktisk leder av Ministeriet for statssikkerhet, men etter indre stridigheter i det østtyske kommunistpartiet ble han i 1957 fratatt sin stilling og tillitsverv. Dette var altså mannen som gav det norske borgerskapet (iberegnet DNA-ledelsen) og dets hemmelige politi så mange søvnløse netter.
Grunnen til det var at man mente at Wollwebers organisasjon hadde fortsatt sin virksomhet også etter krigen på grunn av det stadig kjøligere forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Målet for organisasjonen var som nevnt skipsfarten, noe man så på som en alvorlig trussel, da jo Norge også da var en stor sjøfartsnasjon. Det ble fraktet store mengder ammunisjon på norske skip da vi ble med i NATO i 1949, og fra 1950 var USA også involvert i Korea-krigen. POT og andre etterretningsorganisasjoner hevdet sammen med storparten av pressen at det fantes et nettverk av norske sjømenn om bord i skipsflåten, og at disse utførte sabotasjeaksjoner. Disse var da i tillegg selvfølgelig påståtte kommunister som virket som en femtekolonne i Sovjetunionens tjeneste. Det var mange skipsforlis og ulykker om bord på skip i den perioden vi snakker om, men Borgersrud kan, etter å ha gjennomgått et stort bakgrunnsmateriale, fortelle oss dette mot slutten av boken: ”I alt inneholdt oversikten 150 tilfeller. Kun i ett tilfelle fastholdt politiet, i strid med de tekniske faginstansene, at det forelå en forbindelse med Wollweber, og det var tilfellet med Tora fra 1953. Formuleringer fra politietterforskere om lignende mistanker i andre saker er å betrakte som løse betraktninger. Det gjennomgåtte materialet – POT’s eget arkivmateriale om dette – viser at det ikke forekom et eneste tilfelle av politisk motivert sabotasje mot norske skip i den undersøkte perioden, fra verdenskrigens slutt til 1957….Det var altså mange grunner til ulykker og skader, men sabotasje fra Wollweber eller andre kommunister forekom ikke. Dette var også konklusjonen som Rederforbundet trakk, etter å ha stått i forbindelse med POT under etterforskningen.” (s. 288/290). Når dette var sakens nakne fakta, hvordan kunne da alt oppstyret om sabotasjevirksomhet og spionasje oppstå? Før vi går over til noen av de påståtte sabotører og spioner i Norge, skal vi la Borgersrud selv forklare oss hva som var hensikten med denne svertekampanjen mot venstreorienterte: ”Fiendebilde Wollweber hadde konkrete mål: å kriminalisere kommunistene i skipsfarten etter verdenskrigen, å sikre etableringen av de militære beredskapstiltakene, å sikre materielltransportene fra USA og mer generelt å skape en almen nervøsitet og frykt hos myndighetene for forholdene i skipsfarten, som nødvendiggjorde en skjerpet kontroll. Formålet var kortsiktig, det rammet spesielt de som var utpekt som de nye ”Wollweber’e”, krigens sabotører i Osvaldgruppa, den norske seksjonen av Wollwebers sabotasjeorganisasjon mot aksemaktene, og de som kunne mistenkes for kontakt med disse.” (s. 290). Videre: ”Fiendebilde Wollweber ble skapt for å spre frykt og passivitet i en tid da krig truet, derfor fikk den karakter av et terrorbilde”. (s. 282).
Det var mange nordmenn som ble offer for denne svertekampanjen. For mange kom det til å bety trakassering, overvåking og i enkelte tilfeller at de ble oppsagt og nærmest fikk arbeidsforbud. Trønderen Arne Lund var en av disse, men POT hadde mange andre under lupen i mange år. Den som kom til å bli sentral i offentligheten var imidlertid Asbjørn Sunde, som hadde vært leder av Osvaldgruppen under krigen. Det ble reist spiontiltale mot ham. Bakgrunnen for Sundes ”spionvirksomhet” og den kommunistiske trusselen slik Odd Biltvedt i POT så det var denne: ”Det fantes en kommunistisk Milorg, som han tidligere hadde levert en rapport om. Strengt adskilt fra denne fantes også et ”etterretningssystem” lagt opp av ”russerne”. Systemet hadde ”hovedceller” i Oslo, Bergen, Trondheim og Narvik, med mindre ”celler” spredt utover. Nordmennene i systemet var hovedsakelig sympatisører og medlemmer av den ”illegale del av NKP”. En russer ved handelsavdelingen i ambassaden var sjef. Den kommunistiske Milorg hadde en våpenavdeling og i den spilte Asbjørn Sunde en fremtredende rolle.” (s. 168). Dermed oppsto den paradoksale situasjonen at Asbjørn Bryhn, som var Sundes venn og samarbeidspartner under krigen, skulle lede spionjakten. Det må i denne sammenhengen nevnes at jeg under lesningen om POT’s arbeidsmetoder og verdensbilde ofte fikk assosiasjoner til Joseph Heller’s bok Catch 22. Bryhn mente for eksempel at det var mistenkelig at Reinhardt Willy Paulsen ikke opptrådte fordekt, for slik oppførsel kunne tyde på at han dekket over konspirative aktiviteter. Ut fra slike logiske resonnementer er det ikke underlig at POT alltid har hatt nok å stå i med! Borgersrud hevder at de som skapte dette fiendebildet gjorde det bevisst, og at de ikke kan frikjennes av den gode troen. ”De var ikke særlig opptatt av hva som var sant, de etterprøvde ikke sitt materiale, det var ikke behov for falsifisering eller verifisering. De leverte et produkt som makthaverne hadde behov for; statsministeren trenger en spionsak, som justisminister O.C. Gundersen sa”. (s.282). Gundersens utsagn, som egentlig hadde følgende ordlyd: ”Statsminister Einar Gerhardsen ønsker en spionsak på det nåværende tidspunkt”, kom etter at man i lang tid hadde forsøkt å få noe på personer på venstresiden. Det var rettet til kapteinene Christensen og Jakobsen fra Forsvarets overkommando da de hadde informert ham om saken mot Per Edvard Danielsen, som var sønn av den daværende sjefen for Sjøforsvaret. En av tesene til Borgersrud er at POT og andre myndigheter ble brukt av den ”etterretningsorganisasjonen” som hadde oppstått under Einar Gerhardsens bror Rolf, som var redaktør i Arbeiderbladet. Dette ble gjort for å ramme venstresiden i norsk politikk, som jo var i fremgang etter krigen. Borgersrud skriver at det var første gangen i norsk historie at et politisk parti skaffet seg en etterretningstjeneste. Saken mot Danielsen var nærmest en prøveklut for saken mot Asbjørn Sunde noe senere. Danielsen hadde bare levert den sovjetiske marineattacheen fire forskjellige nummer av det offentlige militærtidsskriftet Militær orientering. Påtalemyndighetene hadde en svært svak sak, og resultatet ble at Danielsen ble frikjent av lagmannsretten 8. september 1951. Myndighetene hadde ført saken som en landssviksak, noe det ble presedens for i ”kommunistiske” spionsaker. Det ble nå lagt press på Bryhn for å få fremmet en ny spionsak, og 29. januar 1954 ble så Asbjørn Sunde arrestert. Etter en rettssak hvor bevisførselen var tynn og hvor det fremkom at politiet hadde brukt ulovlige metoder, ble Sunde dømt til 8 års fengsel, noe som ble opprettholdt av Høyesterett 7. oktober 1954 etter anke. Flere andre fikk korte, betingede straffer eller bøter, frifinnelse, mens andre saker ble henlagt. Sunde selv bedyret resten av sitt liv at han aldri hadde spionert. Man skulle tro at POT nå kunne hvile på sine laurbær, men nei: ”Politiet avsluttet ikke arbeidet med saken selv om Sunde satt i fengsel. Miljøet rundt Sunde ble fortsatt gransket på leting etter resten av spiongruppen, det ser ut som at det i POT var en teori om at Sunde nå ledet det hele fra fengslet. Men den egentlige hovedpersonen, etter Bryhns oppfatning, var fortsatt Wollweber. Han var farligere enn noensinne. Han satt i Berlin som ny øst-tysk sikkerhetsminister….Koplingen mellom Wollweber og Sunde er ikke mulig å bekrefte, den var konstruert.” (s. 258/262).
Som vi i dag vet har ikke POT og Forsvarets overvåkingstjeneste hatt noen svært bratt læringskurve, noe vi da også fikk bevis for ved Lund-kommisjonens rapport i 1996. Der slås det blant annet fast at ”Det er på det rene at det omkring 1950 fantes et ”hjelpepersonale” og et ”kontor” av folk i hel- eller deltidsstillinger i Arbeiderpartiet og Arbeidernes Opplysningsforbund som var betalt av den militære etterretningstjenesten for å registrere og samle inn opplysninger om kommunister.” (s. 524). Man tok med andre ord i bruk metoder som ble anvendt i de samfunnssystemene man hevdet å bekjempe. Det er forstemmende å tenke på at folk som under krigen risikerte livet i illegal virksomhet mot nazistene, i ettertid har blitt stemplet som spioner og femtekolonnister. Samtidig har folk i den høyreorienterte motstandsbevegelsen i ettertid blitt stående som heltene. (To av de ivrigste spionjegerne, Jens Henrik Nordlie og major Rolf Rynning Eriksen, hadde faktisk NS-bakgrunn!)
Jeg håper at denne boken bidrar til at folk får øynene opp for at riktig så enkel er ikke historien…
Ulf Roger Strøksnes
Morgenbladet 25.-31. januar 2002